Kommentar

Hva Storbritannia kunne lært av Norge | Ola Storeng

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør
Det høres ut som om Theresa May vil være både innenfor og utenfor EU på samme tid, avhengig av hvilket tema som diskuteres.

Theresa May er blitt kalt en politisk katastrofe. Men det er snarere det politiske systemet som gjør at Storbritannia skader seg selv.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I skilsmisseforhandlingene med EU var prisen for enighet at Storbritannia til slutt ga etter for EUs krav på nesten på alle punkter. Til slutt lignet forhandlingene litt på VM i hurtigsjakk. Klokken gikk for fort. Statsminister Theresa May måtte ha et resultat før jul, koste nesten hva det ville. I begynnelsen av desember var skilsmisseavtalen klar.

Denne dynamikken kan gjenta seg i de videre forhandlingene. 2018 ligger an til å bli verre for Storbritannia enn året som ligger bak oss.

Hvem har skylden?

May er blitt stemplet som en svak leder. Men ofte er det mer meningsfylt å dele ut karakterer til land og deres politiske institusjoner enn til enkeltpolitikere. Land har forskjellige tradisjoner, herunder retningslinjer for regjeringens arbeid, som kan ha stor innflytelse på hvordan hele det politiske systemet virker. Og her kan det se ut til at Storbritannia kommer dårlig ut.

For det første var de forskjellige mulige alternativene som Storbritannia nå må velge mellom, dårlig utredet før folkeavstemningen.

For det andre opptrer britiske statsråder tilsynelatende som privatpraktiserende statsråder uten felles ansvar for regjeringens politikk – hvis da regjeringen har greid å formulere en politikk.

Hva stemte folket mot – og for.

Brexit-tilhengerne vant folkeavstemningen på løfter om at Storbritannia skulle gjenvinne kontrollen med egne grenser og egen lovgivning. Det skulle bli slutt på fri fly av arbeidskraft fra (og til) andre EU-land. Og EU-domstolen skulle ikke ha noe å si i Storbritannia.

Men en ordentlig utredning om konsekvensene av å forlate EU forelå ikke før folkeavstemningen – og knapt nok nå. Uken før jul ble spørsmålet om hva slags avtale med EU Storbritannia bør sikte mot etter brexit, for første gang diskutert i regjeringen.

Kunne noe lignende skjedd i Norge – og ville Stortinget ha akseptert det?

Jeg tror svaret er nei. Det er ikke alltid at viktige saker blir godt utredet her i landet heller. Men det et sunnhetstegn at plikten til å utrede konsekvensene før vedtak blir truffet, er nedfelt i en egen forskrift, vedtatt av regjeringen i statsråd.

I pose og sekk

Troen på at det finnes et godt alternativ til EU-medlemskap som raskt kan stables på bena, er gradvis blitt mindre etter folkeavstemningen. Theresa May snakker ikke lenger om «at ingen avtale (med EU) er bedre enn en dårlig avtale».

Hun er på glid. Det høres ut som om hun vil være både innenfor og utenfor EU på samme tid, avhengig av hvilket tema som diskuteres.

For det første: Britene ønsker nå at banker og finansinstitusjoner med base i London City skal ha samme rett til å operere i andre EU-land som før – men nå uten å kunne få EU-domstolen på nakken.

For det andre: Grensen mellom Nord-Irland, som er en del av Storbritannia, og Irland, som medlem av EU, skal være like åpen som før. Det er nemlig innebygd i avtalen som i 1998 fikk slutt på tiår med blodig terror og tilnærmet borgerkrig mellom protestanter og katolikker i Nord-Irland.

Men fri bevegelse av mennesker og varer mellom Irland og Nord-Irland vil representere et stort hull i grensen mellom Storbritannia og EU. Storbritannia forblir på et vis en del av EUs grenseløse, indre marked likevel. Og hvis Storbritannia aksepterer, som en konsekvens, at britiske standarder og reguleringer må fortsette å følge EUs normer, kan vi snakke om en myk brexit.

Når regjeringsmedlemmer krangler offentlig

I Storbritannia har et nyopprettet brexit-departement, ledet av en egen statsråd, David Davis, fått ansvaret for forhandlingene i samråd med May. Det ser ut til at så sentrale regjeringsmedlemmer som utenriksminister Boris Johnson og finansminister Philip Hammond står på sidelinjen. I stedet krangler de i full offentlighet i håp om å påvirke May og Davis. Johnson vil ha en hard brexit, Hammond en mykest mulig, med en lang overgangsperiode.

For en nordmann høres dette absurd ut. Vi er vant til å tenke på regjeringen som et kollegium. Regjeringen behandler og avgjør alle viktige saker. «Dette sikrer at regjeringen står samlet bak beslutningene», som det heter på den norske regjeringens hjemmesider.

Når EU blir brikke i en maktkamp

Man må spørre hvorfor ikke May mer kraftfullt har forsøkt å skjære igjennom for å fastlegge regjeringens politikk på et tidligere tidspunkt. Svaret kan ligge i at forholdet til EU i årevis har splittet det konservative partiet i to. For hennes forgjenger, David Cameron, var folkeavstemningen en konsesjon som han i sin tid ga for å bli valgt til partiets leder og statsministerkandidat.

For Theresa May kan hennes fremtid som statsminister avhenge av hvor lenge hun greier å opprettholde illusjonen om at det finnes en løsning som kan tilfredsstille begge fløyene i partiet.

Men jo lenger den interne striden i partiet varer, desto sikrere er det at Storbritannia nok en gang kommer på defensiven i forhandlingene med EU.

Norge kan bli modellen

Hvor leder dette hen?

Britenes forsøk på å kjøre slalåm, kombinert med avvisning av kontroll fra Brussel, også der Storbritannia får fortsatt tilgang til det indre markedet, er svært optimistisk.

Poenget er at en avtale mellom Storbritannia og EU må godkjennes – enstemmig – av 27 land som har det til felles at de selv må akseptere en slik kontroll som Storbritannia foreløpig motsetter seg.

Den politiske tyngdekraften og tidsnød kan til slutt presse Storbritannia til å akseptere noe som ligner på Norges avtale med EU, EØS-avtalen. Den er hyllevare, klar for kopiering.

Ola storeng er tidligere økonomiredaktør i Aftenposten

Les mer om

  1. Brexit
  2. EU
  3. Storbritannia
  4. EØS
  5. Theresa May