Kommentar

I samfunnets armkrok | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

d80325ce-c94e-0f69-7b77-9f3b1f415894.jpg

Terror: I påsken snakket PST-sjefen reflektert om både radikalisering og sårbarhet. Men sterkest var hun da hun snakket om enslige mindreårige asylsøkere.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er like menneskelig som logisk at terroren skremmer oss.

Ustoppelig snakker vi om den, godt stimulert av et nyhetsbilde der dystre begivenheter og motstridende forklaringer kjemper om oppmerksomheten. Det er lenge siden vi i vår del av verden har sett så mye forvirring og fremtidsfrykt. En sterk uro for at vår europeiske hverdag er i ferd med å bli stjålet fra oss.

Politisk fistel

Frykt og makteløshet henger ofte uløselig sammen med fortvilelse og raseri. Det inviterer til en språkbruk som slutter rekkene, synliggjør motstanderen og utstråler handlekraft.

Derfor er vi ferd med å snakke oss inn i en krigsretorikk vi kan få store problemer med å komme oss ut av.

Den pressede franske presidenten har lenge erklært at landet er i krig. I Belgia og andre land hører vi nå det samme. En mer nøktern norsk statsminister avviser heldigvis å adoptere dette språket. Da fastslår en mer krigersk professor Janne Matlary i sin bastante form at den islamistiske terror på europeisk jord «er intet mindre enn en borgerkrig» (Dagens Næringsliv).

Slikt er en oppskrift på å snakke seg opp i politisk fistel. Det er sjelden et stemmeleie som passer en samtale om bærekraftige løsninger.

Advarende stemme

Nettopp i denne opphissede situasjonen er det interessant å se hvor de advarende stemmene nå er begynt å komme fra.

Et eksempel denne uken er Jeh Johnson, sjefen for USAs sikkerhetsdepartement (Homeland Security), som advarer mot at den agressive anti-muslimske retorikken kan skade, snarere enn gagne, de sikkerhetsinteressene han har ansvaret for å ivareta.

Reflekterte hjemlige innspill kan hentes fra torsdagens NRK-intervju med etterretningsveteranen Ola Kaldager, men viktigste er Dagbladets magasin-intervju med Benedicte Bjørnland i påsken. Her snakker PST-sjefen reflektert om både radikalisering og sårbarhet. Men sterkest er hun når enslige mindreårige asylsøkere blir tema:

«Vi må ta dem inn i armkroken så de føler de kommer inn i samfunnet vårt. De må bli våre ungdommer.»

Ikke snillisme

Et slikt språk er ikke akkurat dagligtale fra en politisjef. Nettopp derfor gjør ordene så sterkt inntrykk. Det er jo ikke misforstått snillisme eller naiv innvandringsbegeistring som får Bjørnland og andre med tyngende sikkerhetsansvar til å snakke stadig mer om årsak, og mindre om virkning. Snarere er det en voksende erkjennelse av at hvis vi ikke lykkes bedre med å redusere den sammensatte årsaken til vår tids islamistiske radikaliseringsbølge, ja, så kan vi bare glemme å bekjempe virkningene av den.

Det er derfor vi også må diskutere våre egne reaksjoner i møtet med den volden som truer med å ta pusten fra oss.

«Det mest skremmende ved Brussel-terroren er vår reaksjon på den,» skriver kommentatoren Simon Jenkins i The Guardian. Han mer enn antyder at vi nettopp oppfører seg slik hjernene bak dævelskapen ønsker at vi skal gjøre. Det er jo terrorens makrabre logikk vi ser demonstrert. Og det er den vi må stålsette oss for ikke å leve opp til.

Nattsvart budskap

For det er jo nettopp dette uforsonlige narrativ om den ene store kampen vi skal lokkes inn i gjennom terrorens effektive herjinger. Den som ikke kjenner ord som «dialog», «sameksistens» eller «kompromiss». Vi på vår side skal fristes til å bruke en krigsretorikk som raskt kan bli et speilbilde av den islamistiske terrorens nattsvarte undergangsbudskap. Det som dyrker forestillingen om det skjebnebestemte oppgjøret.

Hvis også vi lar oss presse inn i et slikt tankemønster, ja, så vil det få farlige konsekvenser. Ikke minst for vår måte å leve i og med et samfunn som enten vi liker det eller ikke, forlengst er blitt flerkulturelt. Da vil vi ubevisst bidra til en samfunnstemperatur som svekker gråsonene og diskrediterer normaliteten.

Det er en risikabel vei å slå inn på. Den kan fort føre til at konfrontasjon fremstår som det eneste realistiske alternativ. Også når den er helt unødvendig. Da er vi virkelig ute å kjøre.

Vi er ikke der. Og må sørge for at vi ikke kommer dit.

Fremtidig gevinst

Derfor er det så avgjørende at vi har et langsiktig perspektiv på det som nå skjer, også om en helhetlig strategi ikke er utmeislet. Det er krevende, ikke minst for politikerne. Denne uken så vi for eksempel hvordan kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har fått laget en viktig og talende rapport som viser hva det vil koste å la asylbarna få mangelfull skolegang. Tallenes tale er åpenbar: Beløpene for slik unnlatelse er enorme.

Men samtidig vet Isaksen og alle hans kolleger at det er deres politikergenerasjon som må ta kostnadene. Fruktene er det oftest etterkommerne som får høste. Da er det ikke like lett å prioritere det som gir gode samfunnsløsninger i et flergenerasjonsperspektiv fremfor gevinst ved neste valg.

Drepende ettermæle

Slik er det på mange samfunnsfelter. Det er dette som er den samfunnets armkrok som PST-sjefens fremtidsrettede hjertesukk egentlig handler om. Men det er slett ikke sikkert det finnes kraft nok til å handle i samsvar med det vi vet. Selv ikke med den trussel som ligger i at vår tids ettermæle kan bli drepende hvis vi ikke den nærmeste tiden tar de riktige grepene.

Det er ingen grunn til å bortforklare eller tie ihjel de problemene vår tids folkevandringer representerer. Like liten grunn er det til å undervurdere hvordan den voldsomme brannen i islams hus påvirker oss alle. Det er da heller ingen grunn til ettergivenhet når våre samfunnsprinsipper utfordres. Da kan også konfrontasjon være en udiskutabel nødvendighet.

Men vi må ikke la krigspolemikkens polariserende trommevirvler få overdøve alt annet. Som kunnskapen om at det finnes så mange byggende krefter. Så mange lyspunkter. Og til og med glimt av de håp som ekstremistene frykter så intenst.

Tålmodighetspøve

Bare ettertiden kan gi svar på om vi har den tålmodighet som skal til for å jobbe oss gjennom vår egen tids forvirring.

Vi har jo lenge dyrket raske skift og stemningenes uforutsigelige motebølger. Alt dette er blitt en viktig del av vår modernitets sjel. På veien dit har vi nok mistet noe av troen på å ta tiden til hjelp. Det kan vi få svi for i årene fremover.

For som Linn Ullmann så skarpt og klokt formulerer det i Adresseavisen:

«Alt som har betydning, enten det er kunst, ideer, demokrati, hva som helst, krever en langsomhet som ikke finnes lenger. Og det er skummelt.»

harald.stanghelle@aftenposten.no

Flere meninger om terroren:

Denne av kommentator Frank Rossavik er mye lest:

Les også

Det må bli slutt med aksepten for parallellsamfunn

Det er også denne av medieviter Kjetil Aarseth:

Les også

Be for Brussel. Be for Paris. Be for Boston. Nei, ikkje be! Gjer noko!

Spaltist Andreas Halse:

Les også

Terroren kommer fra ett sted, og det er ikke fra arbeiderklassen

Flyktning og forfatter

Les også

Iyad El-Baghdadi:

Les også

Disse terroristene er ikke «de andre», og de kommer ikke «utenfra»

Journalist Elise Kruse svarer Aarseth:

Les også

Ikke la deg skremme av den religiøse undertonen i ordet «bønn». Be i vei for Brüssel!

Arnlaug Høgås Skjæveland, leder i Humanistisk Ungdom:

Les også

Det at vi ikke tror, gjør oss ikke til bedre mennesker. Det må vi ateister lære oss.

16 år gamle Milan Aran:

Les også

Du som frykter at alle svarte er terrorister. Til og med du må stå side om side med muslimer i dag. 

Psykolog Arnstein Mykletun:

Les også

Terror er helt forkastelig, men ikke noe å være redd for

Kommentator Helene Skjeggestad:

Les også

Fra «Je suis Charlie» til «Je suis sick of this shit»


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først:

  1. Les også

    Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Kultur
  2. Radikalisering
  3. Flyktninger
  4. Asylbarn
  5. Terror

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jo, terrorfaren er høyere nå enn før, og radikalisering har noe med islam å gjøre

  2. KOMMENTAR

    Ingen målestokk for terrorfare | Per Anders Madsen

  3. KOMMENTAR

    Å se den første 22. juli-filmen er som å bli invitert til et 72 minutters besøk i helvete

  4. KOMMENTAR

    Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister.

  5. MENINGER

    «Vår tid er forvirrende - og forvirret. I løpet av uhyggelig kort tid er så mye snudd på hodet at hverken USA eller Europa er helt til å kjenne igjen.»

  6. VERDEN

    Hun drømte om sharia. Livet i IS ble ikke slik hun hadde håpet.