Når Olemic Thommessen onsdag møter Stortingets finanskomité samt de parlamentariske lederne, har han forsvarsstrategien klar:
Stortingets sparkede direktør tildeles rollen som syndebukk. Hun informerte ikke presidenten tydelig nok om at det gikk feil vei. Derfor kom de siste 500 millionenes budsjettsprekk som et sjokk. Og stortingspresidenten «mener man tar ansvar ved å bli», noe som må være en kode for å si at det hele er andres feil.
Overser fakta
Dette kunne nok fungert som et slags førstelinjeforsvar den gang de første overskridelsene dukket opp. Nå holder det ikke, heller ikke etter tirsdagens snuoperasjon fra Ida Børresens side. Stortingspresidenten overser jo viktige fakta.
For allerede i juni ble Olemic Thommessen advart om at Stortingets ramme fra i 2016 i realiteten var brukt opp. Den ble året før (2015) anslått til 1,1 milliard. Året etter førte altså ny kostnadssprekk til at tallet ble øket til 1,8 milliarder. I juni 2017 viste Riksrevisjonens tall at det var lite sannsynlig at denne rammen ville holde. Fra Stortingets talerstol ble det advart mot nye store overskridelser, eksempelvis av Høyres Michael Tetzschner.
Og ikke nok med det: I fjor sommer slo den daværende leder av Stortingets kontrollkomité, Martin Kolberg (Ap), sammen med de to nestlederne, Michael Tetzschner (H) og Helge Thorheim (Frp), fast følgende i en felles kronikk her i Aftenposten:
«Det er en begrunnet frykt for at prosjektet ... vil ende på godt over to milliarder kroner.»
Reservene oppbrukt
Riksrevisjonen advarte. Stortingets kontrollkomité gjorde det samme. Men det forrige presidentskapet lyttet bare med et halvt øre. Det Kolberg & co. uten vanskelighet oppdaget, ja, det maktet åpenbart ikke presidenten og hans folk å lese inn i tallene.
Nå ser vi at Olemic Thommessen likevel erkjenner at Stortingets presidentskap 7. desember «visste jo godt at reservene var så godt som oppbrukt».
Likevel går han to uker senere på Stortingets talerstol og forsikrer om at kostnadene er under kontroll. Og det i et marerittprosjekt der problemene «vil ingen ende ta», for å låne Thommessens egne ord. Eller som han også formulerte det mandag denne uken:
«For hver korsvei vi passerer, dukker det opp nye problemer.»
Grov logisk brist
Det er en grov logisk brist i dette. Advarslene hagler og varsellampene lyser. Reservene er brukt opp og byggekassen er tom. Prosjektet defineres som et mareritt og nye problemer dukker hele tiden opp.
Tross slike ugjendrivelige fakta lar presidenten seg overraske når de nye overskridelsene kommer på bordet.
Med denne forhistorien skulle man jo tro at den øverste ansvarlige hver eneste morgen våknet med en eneste tanke i hodet:
«Hva må jeg gjøre nettopp i dag for å være sikker på at marerittet mitt ikke blir virkelighet? Hvilke spørsmål må stilles? Hva må det graves i? Kan jeg slå meg til ro med gårsdagens forsikringer?»
Han har mistet ambisjonen om å ha kontroll. Derfor har han det heller ikke.
Det virker ikke som om dette er Olemic Thommessens tilnærming. Han har mistet ambisjonen om å ha kontroll. Derfor har han det heller ikke.
Derfor kan ikke spørsmålet isoleres til hva han visste på en gitt dato, men må i ansvarssammenheng utvides til hva han kunne ha visst og burde skjønt. For her virker det som om ubegrunnet håp har erstattet aktiv vilje til å vite. Slik er dette blitt en varslet skandale.
Sviende Siv Jensen
Selvsagt er det dem som reagerer på at nettopp Olemic Thommessens navn står så til de grader i sentrum for denne skandalen. Det er en sunn reaksjon, selv om forklaringen er enkel:
Det er i løpet av hans år som stortingspresident at kostnadene har eksplodert. Og han er den eneste fra det forrige presidentskapet (2013–2017) som fortsatt sitter der. Alvorlige feil ble også gjort tidligere, men det er med Thommessen i førersetet at skandalens fart stadig har akselerert til det nå er en fullbyrdet frontkollisjon med virkeligheten.
Den mest sviende dommen over byggeskandalens konsekvenser er paradoksalt nok kommet fra finansministeren. Hun sitter på pengene. Derfor vet hun også bedre enn de fleste at det ikke finnes ett budsjett Stortinget kan forsyne seg uhemmet av til eget bruk. Pengene må tas fra oss andre.
Og akkurat så dramatisk er det. Det er fellesskapet som må bære byrdene når stortingsflertallet svikter.
Budsjettsprekken vil føre til færre sykehjemsplasser og mindre veibygging, sier Siv Jensen til Dagens Næringsliv.
Og akkurat så dramatisk er det. Det er fellesskapet som må bære byrdene når stortingsflertallet svikter.
Forakt fra Høyre
Høyre har tradisjon for en politisk tenkning der skal husholderes med fellesskapets midler. Det instinktet er i denne saken satt ut av funksjon. Snarere er det forakt for fellesskapets midler vi ser demonstrert ved at sløsingen ikke ser ut til å få noen konsekvenser.
Mange konservative lurer nok på hvordan Erna Solbergs parti er kommet dit at man insisterer på å beholde en frontfigur som på femte året er den øverste ansvarlige for en pengesløsing vi sjelden ser maken til.
«Jeg synes han er en god representant for det nordiske samarbeidet,» fikk statsministeren seg, ifølge NRK, til å svare på spørsmålet om hva som nå gjør Thommessen til en god stortingspresident.
Et underlig svar. Som om dette er stortingspresidentens fremste oppgave, mens det ikke er så nøye med resten.
Les også: