Om en uke er det nøyaktig et år siden den pensjonerte grenseinspektøren Frode Berg ble arrestert utenfor Hotel Metropol i Moskva, anklaget for spionasje.
Først nektet han alt. Så har nordmannen erkjent at han var på et dypt hemmelig kuréroppdrag for Forsvarets etterretningstjeneste. Og i helgen viste NRKs Morten Jentoft på effektivt vis hvordan Frode Berg identifiserte en offiser i norsk etterretning som sin oppdragsgiver.
Spionbuksene nede
Ingen trenger være i tvil: På jakt etter militære hemmeligheter fører Norge spioner dypt inne i Russland. Alternativt: Norge gir viktige bidrag til at et av våre allierte land gjør akkurat dette.
Når russerne blir tatt med spionbuksene langt nede på knærne, har de det med å blånekte inntil det latterlige. Når Norge tas i samme pinlige posisjon, er det den larmende taushets strategi som gjelder.
Fra Forsvarets etterretningstjeneste kommer ikke et eneste pip. Statsminister Erna Solberg henviser til utenriksdepartementet, mens utenriksministeren og hennes folk vrir seg unna med noen intetsigende besvergelser om at man gir Frode Berg konsulær bistand.
Ingen er i nærheten av å si noe som helst om sakens kjerne.
Resultat av skandale
Det er ikke det spor merkelig. Spionasje på et annet lands territorium tilhører de hemmeligste av et lands hemmeligheter. Slikt snakkes det ikke om, og bare ytterst få vet om slike operasjoner.
Vi vet likevel noe om at også Norge driver med slikt. I alle fall vet vi at spionasje inne i Sovjetunionen var en del av den kalde krigens modus. Den hemmelige verdens logikk tilsier at det er liten grunn til å bli overrasket over at slikt fortsatt foregår.
Det oppsiktsvekkende ved Berg-saken er derfor ikke det den avslører, men at det avsløres. For i denne bransjen finnes det bare én gyllen regel: Det er å ikke bli tatt på fersk gjerning.
Og hvis vi skal tro de åpne kildene, er arrestasjonen av Frode Berg rett og slett et resultat av en skandale som Forsvarets etterretningstjeneste har signert.
Motvillig kurér
Det tegnes et bilde av en meget motvillig kurér som følte ubehag ved oppdraget sitt. En hemmelig utsending med en bakgrunn som kunne virke som en invitasjon til russerne om å følge hans bevegelser. Og vi får et glimt av et dypt fortvilet menneske som ganske raskt legger spionkortene på bordet. Kanskje er bevisene mot Frode Berg så åpenbare at han rett og slett ikke hadde noe valg.
Desto viktigere er det å spørre hva som skjer i hovedkvarteret til Forsvarets etterretningstjeneste på Lutvann.
Har de ansvarlige for denne skandaleoperasjonen fortsatt sine betrodde jobber? Har Berg-arrestasjonen fått konsekvenser? Er dette en ren norsk operasjon, eller har vi «bare» gitt en hjelpende hånd til amerikanerne, britene eller noen andre av våre venner? Hvilke informasjoner har Erna Solberg og Regjeringens sikkerhetsutvalg fått?
Svarene får vi kanskje ikke før Berg-saken om flere tiår bare har historisk interesse.
Forferdelig spørsmål
I Norge har vi jo ikke en etterretningskomité i nasjonalforsamlingen med fullmakt til å gå inn i slike hemmelige operasjoner for å se hvor det sviktet. Men vi har EOS-utvalget som i ettertid kan kontrollere at norske regler og lover er fulgt. Dette er Stortingets måte å passe på at ikke de hemmelige tjenestene utvikler egne subkulturer der målet alltid vil hellige midlene.
Slik vil vi ikke ha det her i landet, har Stortinget erklært.
Nå er Berg-saken i en fase der det finnes flere spørsmål enn svar.
Kanskje også for Forsvarets etterretningstjeneste. For der må man jo spørre seg om hvorfor denne spionoperasjonen på russisk jord gikk så forferdelig galt.
Var det Frode Berg som i sitt amatørskap som hemmelig kurér, røpet seg? Er russiske FSB for dyktige? Eller kan det være slik at kvinnen Berg sendte penger til, har avslørt det norske spillet? Spilte hun eller andre en dobbeltrolle for å lure norsk etterretning?
For ikke å snakke om det forferdeligste spørsmålet av alle:
Har russerne en kilde i norsk etterretning som har røpet denne dypt hemmelige operasjonen?
Farlig oppdrag
Vi har ikke svarene, men de ansvarliges absolutte taushet åpner for spekulasjoner. Både kvalifiserte og nokså ville.
Sikkert er det imidlertid at Frode Berg ble sendt på et oppdrag som i «spionlæreboken» er i den farligste enden av skalaen.
Alene og uten noen form for støtte skulle han være bindeleddet mellom Forsvarets etterretningstjeneste og en russer som spionerte for Norge. Det skjedde på «fiendtlig» jord. Og ble han tatt, var han helt og holdent overlatt til seg selv. Ingen andre står opp og tar ansvaret. Heller ikke de som har det.
Dette er et regnskap der Frode Berg går i minus. Men en skikkelig etterretningstjeneste sørger likevel for sine. Eller for familiene deres.
Det bør ikke være slik at når Frode Bergs kone Anita i helgens NRK-dokumentar spørres om hun har hørt noe for Forsvarets etterretningstjeneste, så møtes spørsmålet med en oppgitt latter og et klart «nei»!
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter