Styrket kontroll av politiets metodebruk

Overvåkingssamfunn? Det avgjørende er om tvangsmidlene er målrettede.

Den omfattende Politianalysen fra 2013 beskrev et kriminalitetsbilde der seksualforbrytelser, organisert kriminalitet og ikke minst digital kriminalitet økte selv om den registrerte kriminaliteten i Norge samlet sett går ned.

Det er tre år siden. Siden den gang har avansert datateknologi blitt en enda mer integrert del av enkeltmenneskets hverdagsliv og kommunikasjonsmønstre og av samfunnets infrastruktur. Den digitale kriminaliteten utvikles i samme takt, og det er all grunn til å anta at den stadig blir mer omfattende og raffinert.

Kryptering gir utfordringer

Politiet har lengre tid ønsket utvidet tilgang til bruk av skjulte tvangsmidler for å kunne henge med i svingene. Tidligere denne måneden ga politioverbetjent Sigve Røger ved Datakrimenheten i Oslo politidistrikt Aftenpostens lesere et innsyn i hvordan situasjonen oppleves sett fra politiets perspektiv.

De nye mulighetene som ligger i kryptering og anonymisering gjør at politiets tradisjonelle metoder kommer til kort. Kriminelle frisoner kan oppstå: «Det nytter ikke å ransake digitale flater hvis innholdet på disse er kryptert,» skriver han.

Ikke bare ett utgangspunkt

Hensynet til politiets verktøykasse og muligheten for å drive effektiv kriminalitetsbekjempelse er bakgrunnen for regjeringens ønske om å gi politiet flere og utvidede tvangsmidler. Bagatelliseres dette utgangspunktet, kommer debatten om de nye overvåkingsmetodene helt på avveie.

Men politiets behov kan ikke være det eneste utgangspunktet.

Å gi adgang til skjulte tvangsmidler som avlytting, kommunikasjonskontroll, hemmelig ransaking eller såkalt dataavlesing innebærer vanskelige avveininger mellom kampen mot kriminelle på den ene siden og hensynet til personvern og rettssikkerhet på den andre. Enhver utvidelse av adgangen må være nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig.

Endringene som regjeringen går inn for, skal være målrettede tiltak. For å iverksette dataavlesing, som i realiteten innebærer at politiet kan hacke datamaskiner, stilles krav om mistanke. Hovedregelen skal være at det må innhentes godkjenning fra domstol på forhånd.

Justisminister Anders Anundsen (Frp) mener dataavlesing i prinsippet ikke adskiller seg fra retten til å ta beslag, for eksempel i dagbøker slik dagens lovverk åpner for. Men det er vanskelig å vite hvem som til enhver tid skriver på en PC. Dermed er det også tvil om hvor målrettet dataavlesing kan være.

Masseovervåking noe annet

Likefullt handler de nye tiltakene ikke om masseovervåking. Dette er et avgjørende skille.

De siste årene har masseovervåking vært et stort og betent tema. Snowden-avsløringene ga et skremmende innsyn i USAs overvåkingsprogrammer. Solberg-regjeringen valgte omsider å legge til side EUs datalagringsdirektiv, men først etter at EU-domstolen hadde felt en oppsiktsvekkende hard dom over det.

Domstolens kritikk gikk til sakens kjerne: Direktivet favnet langt videre enn det som er nødvendig for å bekjempe grov kriminalitet og hadde uakseptable konsekvenser for personvernet.

Uavhengig kontroll viktig for tilliten

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) gikk inn for at Norge skulle implementere datalagringsdirektivet. Det er en nyttig påminnelse om at vi aldri kan overlate til politiet å vurdere om personvernhensyn er tilstrekkelig ivaretatt når de fremmer sine ønsker og behov.

Politiet må settes i stand til å avverge og bekjempe alvorlig kriminalitet. Men når politiet og særlig PST får utvidet sin adgang til å bruke tvangsmidler, må den uavhengige kontrollvirksomheten styrkes tilsvarende.

Stortingets kontrollutvalg, EOS-utvalget, må få mer ressurser og større slagkraft. Effektiv og troverdig kontroll av de hemmelige tjenestene er avgjørende for den tilliten politiet selv er avhengig av for å utføre sitt samfunnsoppdrag.