Bompenger er pussige greier.
Ta E18 gjennom Bærum, for eksempel: Det skal bli økt kapasitet der, som betales med svært høye bomtakster. Dette skal igjen gi redusert trafikk.
Da kan man jo spørre seg hva man da skal med den økte kapasiteten.
Svaret i dette konkrete tilfellet er bedre lokalmiljøer, kollektiv- og sykkelveier. Men det er til litt av en pris.
Uansett illustrerer det paradokset med bomringen: Den gir både penger i kassen, og den er en mekanisme for å regulere trafikken.
Og jo bedre bompengene fungerer til det siste, desto større blir problemene for det første.
Går tom for penger
Dette er noe slikt som har skjedd i Oslo nå.
Hovedstadens mange elbiler gir trøbbel for økonomien, ettersom de betaler så lite i bommen.
I forrige uke ble det klart at Oslopakke 3 kommer til å gå tom for penger om seks-syv år, ti år før tiden.
Det betyr mindre å bruke på vei og særlig kollektivtrafikk. Og dette henger sammen med et annet problem: Oslopakke 3 er slett ingen pakke. Det er en ønskeliste. Alle involverte vet at det i praksis blir umulig å finne penger til alt.
Dermed er det viktige ikke om, men når et prosjekt er planlagt. En vei som skal bygges om mange, mange år, henger egentlig i en tynn tråd.
Halter videre
I Oslo finnes det flere eksempler på slike. I 2006 ble det for eksempel enighet om tunnel på Mosseveien, et lokk over E6 ved Furuset, T-baneforlengelse til Ahus og en veitunnel fra Økern til Bjørvika.
Noen av disse prosjektene har sovnet stille inn, mens andre halter videre i høyst forskjellig velgående.
Høyres baby i det siste har vært Røatunnelen, som vil bedre trafikkavviklingen og lokalmiljøet kraftig. Dessuten koster den heller ikke all verden, i hvert fall ikke i samferdselssammenheng.
Men Høyre kjenner spillet. De måtte reagere – og det ganske kraftig – når Røatunnelen så ut til å bli skjøvet på.
Kompromisset ble å føre det opp under «2022» i kalenderen. Ikke like bra som det opprinnelige 2020, men veldig mye bedre enn «ubestemt tid».
Høyre vil ha alt
Dette spillet har én konstant: Behovet for store inntekter fra bomringen.
Enhver trang til økonomisk beherskelse hos Høyre later til å være vasket vekk av oljealderen. Høyres politikk i Oslo fordrer mer bompenger enn venstresidens, siden rødgrønn side vil bygge mindre vei enn Høyre.
Også Venstre ivrer sterkt for det gigantiske E6-prosjektet på østkanten, som også vil innebære en kraftig, separat bompengeøkning.
På sidelinjen får man intet gjort
På den annen side: Hvis venstresiden hadde fått fullt gjennomslag, ville de prioritert andre prosjekter. Kanskje kunne det blitt fart i planene om T-bane til Ahus. Færre bompenger hadde det neppe blitt.
For det er ikke mangel på prosjekter å bruke bompenger på. Og dermed er ingen spesielt interessert i å redusere dem heller.
Hva så med Fremskrittspartiet?
De har stilt seg på sidelinjen i dette spillet. Etter all sannsynlighet vil bompengepartiet gjøre det samme. Skal disse partiene ha noen som helst innflytelse, er de nødt til å forhandle, med mindre de har rent flertall.
Det kan bli mer bompenger
Bompenger er en svært effektiv metode for å redusere biltrafikken i Oslo.
Men når biltrafikken går ned, mens behovet for bompenger vokser, er resultatet nødt til å bli større bompengeregning pr. bilist.
At nesten alle bompengene i Oslo brukes på kollektivtrafikk, flytter reisende fra bil til kollektiv. Igjen: Bra for miljøet og byen, dårlig for bompengeinntektene.
Så hva gjør man? Svaret er at man må kutte i prosjekter. Harmonien om Røatunnelen bør ikke lure noen. Neste års forhandlinger blir vesentlig tøffere, for noe må ut.
Det kan være for eksempel å utsette (selvsagt) oppgraderingen av trikkenettet, som er sentralt for at de nye trikkene skal fungere som planlagt.
Eller at sykkelveibyggingen må nedskaleres betydelig. Eller at Røatunnelen droppes. Eller alt dette, hvis i tillegg et gigaprosjekt som Fornebubanen går på en kostnadssprekk.
Å bli enige om hva som skal ut er selvsagt ikke lett, spesielt når alle partier har egne velgergruppers særinteresser å ta hensyn til.
Så kan hende ender det som det pleier: Bompengene økes videre.
Slik kan man teoretisk sett holde på til bompengene er så høye at knapt noen kjører på veiene. Men innen den tid kan det hende at Frp og bompengepartiet har fått rent flertall.