Derfor skriver vi om Behring Breiviks soningsforhold

Dette er en sak som har vært vanskelig å skrive, og som er vanskelig å lese, skriver sjefredaktør Espen Egil Hansen.

Spesielt er artikkelen vanskelig for de mange som ble direkte berørt av Anders Behring Breiviks ­handlinger 22. juli 2011.

Det han gjorde denne sommerdagen var et anslag mot liv, mot demokratiet, vår frihet, vår stat, ja, mot prinsippene i den grunnloven vi feirer i vår.

Etter rettssaken var vi stolte over at vi som samfunn hadde bestått prøven. Hatet ble møtt med roser, men enda viktigere: Volden ble møtt med rettsstatens lover, prinsipper og institusjoner. Det han ville rive ned, ble styrket fordi vi klarte å holde fast ved det sentrale: Loven er lik for alle, og du skal straffes for det du har gjort, men det er straff med grunnlag i loven — ikke ønske om hevn.

Det var ingen selvfølge at vi som samfunn skulle klare nettopp det. Dimensjonene på udåden var så himmelropende uutholdelige at den i våre hoder frembrakte tanker om hva han egentlig fortjente. I mitt hode - hevn, død. Slik må også andre ha tenkt.

Jeg vet ikke hva som gikk gjennom hodene på dem som hadde mistet alt, men som likevel maktet å vitne i rettssal 250 i Oslo tinghus. Men jeg var til stede og fikk høre og se med hvilken ro, verdighet og styrke de forklarte seg dag etter dag. Jeg skjønte noe viktig: Nettopp det at vi som samfunn ikke synker ned på hans nivå, men tvert imot hever oss, og følger de prinsippene vi har blitt enige om, det er den ultimate straffen.

1000 dager

Lørdag er det 1000 dager siden gjerningsmannen ble tatt av politiet.

Bortsett fra perioden med avhør og rettssaken har han sittet på isolat - et eget fengsel i fengselet. Ifølge hans advokat får han nå ikke møte andre mennesker enn vokterne og andre profesjonelle aktører som prest, lege og advokat. Han soner på spesialbygde isolasjonsceller helt uten kontakt med medfanger eller besøk. Bruk av isolat er ikke uvanlig, men ingen andre har sittet tilnærmelsesvis så lenge.

Ubehagelige spørsmål

Norsk kriminalomsorg hviler på viktige prinsipper. Et av dem er at fengselsstraff er tap av frihet, men ikke tap av andre grunnleggende menneskerettigheter. Med Behring Breiviks lange isolasjon melder det seg ubehagelige spørsmål, reist av en rekke jurister: Klarer norsk kriminalomsorg å håndheve disse prinsippene, eller er det slik at han i realiteten får en uhjemlet tilleggsstraff?

En av journalistene som har jobbet med denne saken, sier at «det gjør vondt» å diskutere begreper som «rettigheter» og «prinsipper» når det gjelder Behring Breivik. Kontrasten mellom det han gjorde og de prinsippene vi vokter over, er rett og slett for stor.

I dagens artikkel drøfter en rekke sentrale aktører hans fengselsforhold opp mot prinsippene som ligger til grunn for norsk kriminalomsorg. Det er ubehagelig lesning fordi enhver omtale ripper opp i det som skjedde. Det er også ubehagelig fordi vi blir konfrontert med viktige prinsipper som utfordrer egne følelser.

Tvilen

Som sjefredaktør har jeg mange ganger stått overfor saker som jeg har vært i tvil om det er riktig å publisere. Dette er en slik sak. Det finnes åpenbart gode grunner for at nettopp Behring Breivik soner under de aller strengeste vilkår. Han er dessuten ikke fratatt alle rettigheter. Han får lese aviser, vi må regne med at han leser denne artikkelen, og han får skrive brev.

Vi mener likevel det er riktig å lytte til stemmene som problematiserer hans soningsforhold og diskutere det som her dokumenteres. Det er et kjennetegn ved et åpent, liberalt samfunn at vi klarer å håndtere spørsmålene i grenselandet staten og enkeltindividenes rettigheter. Det er ekstra viktig fordi det var nettopp disse kvalitetene ved vårt samfunn gjerningsmannen ønsket å ramme 22. juli 2011.