Kommentar

Prinsipper på billigsalg | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Styringspartiene Høyre og Ap er skuffende like. Begge bytter prinsipper på veien fra opposisjon til posisjon.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den politiske sommerfølgetongen her hjemme har vært næringsminister Monica Mælands utnevnelse av partivenninne Thorhild Widvey til styreleder i Statkraft.

Arbeiderpartiet har tordnet mot påstått kameraderi, mens Høyre insisterer på at alt er i den skjønneste orden.

Slik er rollene byttet fra den gang Ap var i regjeringsposisjon mens Høyre akslet ledertrøyen på et angrepslystent opposisjonslag.

Mye til felles

Men de to partiene har mye mer til felles enn de vil innrømme.

Felles for dem begge er at de ønsker å sette fottavtrykk etter seg ved å løfte frem mennesker som deler partiets grunnsyn når utvalg, styrer og råd skal fylles. Det er en like stor selvfølgelighet som det er en helt opplagt del av en bevisst maktutøvelse, men da kan også veien til kameraderi være i korteste laget.

Felles er også at de to partienes statsråder ikke ser behovet for å få sin egen habilitet vurdert før det bryter ut en mediestorm.

Den politiske maktens folk er lite flinke til å se selv utenfra. De burde dyrket tvilen om egen habilitet oftere enn tilfellet er.

Den politiske maktens folk er lite flinke til å se selv utenfra

Like felles er den negative holdningen til ekte åpenhet: Monica Mæland ble presset til å offentliggjøre sms-utvekslingen med Thorhild Widwey slik Jens Stoltenberg i 2008 ble presset - til og med av Sivilombudsmannen - til å legge frem sin sms-kontakt med DNB-sjef Rune Bjerke.

Raske hamskifter

Felles er dessuten at både Ap og Høyre holder seg med ett sett prinsipper i opposisjon, men skifter raskt ham når man omsider kommer inn i de forjettede regjeringskontorene.

Man skal lete lenge etter klarere eksempler på nettopp dette enn det som har utspilt seg disse sommerukene:

«Dette er rystende. Giske har bare en ting å gjøre, å legge kortene på bordet. Han må fortelle hvilke navn han har spilt inn og hvorfor Sandvik har blitt spilt inn i denne sammenhengen,» forlangte Høyre-leder Erna Solberg i et TV2-innslag (nå referert i flere medier) da næringsminister Trond Giske hadde lansert Sør-Trøndelags fylkesordfører og tidligere statssekretær Tore Sandvik til et styreverv i Telenor.

Innspillet var det Telenors selvstendige valgkomite som skulle ta stilling til.

«Helt uhørt», sier Høyres kontrollkomitemedlem Erik Skutle i NRK til kravet om åpenhet om det fantes andre kandidater enn Thorhild Widvey som Statkrafts styreleder.

Og næringsminister Mæland er nærmest foraktfullt hoderystende til at noen kan finne på å spørre om andre navn og mener det vil ødelegge letingen etter fremtidige seriøse styrekandidater.

Erna Solbergs krav fra 2012 er altså fire år senere blitt til uhørt uansvarlighet i Høyre-kretsene.

Gyngende grunn

Og motsatt: Arbeiderpartiets folk forsvarte uten å blunke både en Støre i Tschudi-saken for fire år siden og en Giske som var på høyst diskutabel grunn med tanke på egen habilitet. I dag tordner en Martin Kolberg mot Monica Mæland, mens hans den gang mente opposisjonen bare var ute etter å svekke Aps statsråder. Også Ap-nestleder Hadia Tajik er usedvanlig skarp i sin kritikk av næringsministeren.

Begge gjør med god grunn prinsipper ut av saken, men uten tanke på at dette er prinsipper Ap blankt avviste å anvende så lenge det var partiets egne statsråder som var på gyngende grunn.

Slik viser både Høyre og Arbeiderpartiet frem et dobbeltspill der hensikten mer synes å ramme en politisk motstander enn å bidra til ryddige forhold.

Løfte prinsippene?

Det er dessverre lite sannsynlig, men hvis Høyre mente alvor da Ap satt med makten, og Ap mener alvor nå, ja, da kan vi kanskje få ryddigere forhold i et mer langsiktig perspektiv. For et utvalg ledet av den juridiske nestor Inge Lorange Backer skal høsten 2018 avgi en innstilling med utkast til ny forvaltningslov.

Nå har jusprofessor Jan Fridthjof Bernt tatt til orde for at det er gode grunner for å be Backer-utvalget om en delinnstilling om habilitet og inhabilitet.

Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet synes ekte interessert i å løfte frem dette ømtåelige feltet

Det er vel heller tvilsomt om det blir noe av. Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet synes ekte interessert i å løfte frem dette ømtåelige feltet. Det er da heller ikke sikkert at det er lovparagrafen som er problemet.

Snarere er det en usedvanlig raus praksis som er verdt å diskutere.

Vern av tillitssamfunnet

I de fleste sakene ender det ikke med noen form for inhabilitet. Også i saker der vennskapsbåndene er tette.

Selv ikke Ap-lederens usedvanlig nære forhold til kronprinsparet gjorde Støre inhabil da han i alt inhabilitetsbråket for fire år siden fikk akkurat dette vurdert.

«I grenseland...», skriver lovavdelingen om et forhold som inkluderer private middager, hyttebesøk og et personlig åndsfellesskap i form av en felles pilegrimsvandring.

Trond Giske ble derimot erklært inhabil i saken der vennen Roar Olsø ble ansatt som direktør i helstatlige Entra. Der ble det lagt vekt på at de to ikke «bare er gode venner, men også særlig at de møtes jevnlig i privat sammenheng...»

Med andre ord: Det er ikke helt lett å få øye på en konsekvent linje. Det burde det vært, og linjen bør være streng.

For det er full enighet om verdien av å hegne om det norske tillitssamfunnet. Da må man også ta konsekvensen av dette.

Det burde jo ikke være så vanskelig: Det holder at Høyre mener det samme i posisjon som i opposisjon og at Arbeiderpartiet gjør det samme.

Vanskeligere er det ikke. Eller hva?

harald.stanghelle@aftenposten.no


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Mer om saken?

  • Næringsminister Monica Mæland ga godt betalt statlig styreverv til nær partifeller
  • Lovavdelingen: Mæland var ikke inhabil
  • Aftenposten mener: Mæland snubler i egne bein

Flere kommentarer fra Harald Stanghelle?

  1. Les også

    Märtha og Ari skiller seg: Mennesker i livskrise har krav på respekt. Ikke sirkus.

  2. Les også

    Oase-predikant hevder å vekke døde til live. Det er spekulativt og hjerterått.

  3. Les også

    Siv Jensen hylles som partidronning og finansminister. Det er en bragd.

  4. Les også

    Hadia Tajik er modig. Hun tør å være prinsipiell – selv når det koster.

Les mer om

  1. Monica Mæland
  2. Erna Solberg
  3. Martin Kolberg
  4. Rune Bjerke
  5. Trond Giske
  6. Jens Stoltenberg
  7. Hadia Tajik

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Frykten som skaper tabuet: At depresjon er et tegn på svakhet | Hadia Tajik

  2. KOMMENTAR

    NATO gjør hva alliansen må | Frank Rossavik

  3. KOMMENTAR

    Politisk kodespråk fra Trond Giske | Trine Eilertsen

  4. KOMMENTAR

    Trine Eilertsen: «Stoltenbergs ryddige oppgjør»

  5. KOMMENTAR

    Erna Solberg er forsynt med grønt | Trine Eilertsen

  6. KOMMENTAR

    Ingen vil velte Regjeringen nå | Trine Eilertsen