En teori om svartmalingens manglende konsekvenser | Andreas Slettholm

Politiets begredelige evne til å ta skurker i byggebransjen er én ting. Men hva slags arbeidskontrakt hadde egentlig guttene som bar opp vaskemaskinen min?

Så lenge jeg kan huske, det vil si i hvert fall i femten år, har «tilstandene i byggebransjen» vært en kilde til bekymring i offentlig debatt. Det har vært svart arbeidskraft og dårlig kontroll, hvitvasking og sosial dumping, estlendere som tjener 40 kroner timen og løsarbeiderkontrakter.

I fagforeningskretser er forklaringen et stadig dårligere organisert arbeidsliv og EØS-utvidelsen på starten av 2000-tallet, kombinert med politiske grep som for eksempel økt adgang til innleie av arbeidskraft.

Denne virkelighetsbeskrivelsen, riktignok med et klart forsvar for EØS-avtalen, finnes blant annet i Jonas Bals’ bok Hvem skal bygge landet?, utgitt tidligere i år.

Svak slagkraft

Et slags svar på Bals’ spørsmål kom i forrige uke. «Kriminelle bygger Norge», fastslår min tidligere kollega Einar Haakaas i undertittelen på sin nye bok Svartmaling.

Både Bals og Haakaas er opptatt av malerbransjen. Bals fordi han var maler før han gikk inn i fagforeningsarbeid og ble Arbeiderparti-rådgiver. Haakaas fordi det er der de kriminelle, albanske nettverkene opererer.

Haakaas tegner et dystert bilde av politiets slagkraft på feltet. Økonomisk kriminalitet er vanskelig å etterforske og krever kreativitet, utholdenhet og pågangsmot for å få domfellelser. Ressursene står ikke i forhold til saksinngangen.

Det hjelper heller ikke at Arbeidstilsynet ikke har virkemidlene som skal til for å stoppe så alvorlig kriminalitet, og at Skatteetaten og politiet lenge har slitt med samarbeidet, som Haakaas viser.

• Les intervju om boken og bredsiden mot myndighetene: Da Einar Haakaas så bildet av mannen som skylder millioner, bestemte han seg for å ta opp jakten

Manglende prioritering

Aller mest problematisk er likevel den manglende prioriteringen både internt i politiet og fra politisk hold. Sistnevnte kan muligens skyldes at folk ikke finner kriminalitet i byggebransjen så opprørende at det flytter velgere.

For tross all bekymring for bransjens tilstand, er det forunderlig lite oppmerksomhet rundt dem som gir useriøse aktører oppdrag.

Riktignok er offentlige oppdragsgiverne blitt mer ansvarliggjort de siste årene, men det skulle virkelig bare mangle. Statsråder har måttet gå for utleie av stabbur, mens direkte finansiering av organisert kriminalitet knapt får konsekvenser.

Selv ikke når de kriminelle nettverkene arbeider på statsministerboligen og Skattedirektoratet.

Mange bruker svart arbeidskraft

Muligens kan det ha sammenheng med hvordan folk selv ter seg. Nordmenns generelle lovlydighet ser ut til å forsvinne som dugg for solen når vi har behov for tjenester i hjemmet.

Kanskje har hvermannsen begrensede muligheter til å sjekke forbindelser til albansk mafia. Men det er altså slik at 40 prosent med viten og vilje har benyttet svart arbeidskraft ved behov for håndverkertjenester, ifølge TNS Gallups undersøkelse fra i fjor.

Med slike tall kan man jo bare spekulere over hvor mange som bryr seg om arbeidernes lønnsvilkår eller momssvindel.

Individuelt ansvar

Kall meg moralistisk, men jeg tror kampen mot det useriøse arbeidslivet kunne trenge litt individualisering av ansvar.

I et års tid har det for eksempel plaget meg at jeg ikke stilte de to utenlandske guttene som bar opp vaskemaskinen min et par spørsmål om arbeidsforholdene. Det er en jobb der det typisk kan eksistere litt tvilsomme forhold.

Paradokset er at Arbeiderpartiets Leif Sande brukte samme scenario som eksempel på hva en enkeltperson ikke trengte å føle noe ansvar for, da han før sommeren forsvarte Jonas Gahr Støres investering i et byggeprosjekt med såkalte nulltimerskontrakter.

Sterkere bevissthet rundt å velge seriøst og hvitt løser ikke alle problemer. Men det hjelper, og all tilrettelegging for å gjøre oppgaven enklere, bør hilses velkommen. At det er vanskelig å sikre seg totalt blir fort en behagelig unnskyldning for å gi blaffen.

Og ironisk nok er det samme forsvar som flere av aktørene i Haakaas’ bok bruker: De har regnet med at alt var i orden hos underleverandørene, påstår de.

• Les mer om historien til Gerbershi-familien: Konkurs i Norge, kakser i Kosovo

Flere løsninger nødvendig

Det personlige ansvaret gjelder ikke bare oppdragsgiverne.

Alle jeg kjenner som rutinemessig påtar seg svarte oppdrag, er håndverkere. Skatteetatens holdningsundersøkelse viser lavest skattemoral blant maler- og snekkerfirmaer, sammen med bilverksteder. Kanskje er det ikke helt tilfeldig hvilke bransjer de useriøse aktørene og kriminelle nettverkene i sin tid fikk fotfeste i.

Som med alle reelle samfunnsproblemer finnes det hverken én årsak eller én løsning.

Så ja, selvfølgelig er politiets og andre kontrollorganers innsats mot arbeidslivskriminalitet altfor dårlig og må prioriteres høyere. Selvfølgelig kan politiske grep som Bals foreslår bedre situasjonen.

Og selvfølgelig har det betydning om folk er opptatt av å bruke seriøse aktører når de kjøper tjenester. Selv om Leif Sande ikke har dårlig samvittighet.