Kommentar

Rondo Grandioso

De store guttene danser. En høystemt runddans av krefter, makt og forfengelighet. Hjemme sitter ansatte, kvinner og barn og spiser ferdigpizza.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

JEG HOLDER MED ORKLA. En sterk norsk bedrift. Jeg holder med Orkla, selv om det dytter på meg alt jeg ikke skal ha: fett, fosfater og uhåndterlige mengder karbohydrater. Salget av Pizza Grandiosa steg med 42 prosent i fjor.Jeg holder med Aker Kværner også. 21 000 ansatte i mer enn 30 land. En sentral norsk bedrift, som heldigvis begynner å få tilbake kreftene etter mange tunge år.Men så er det eierne deres. Disse bråkete, brutale og maktkåte karene som får til så mye. Hva skal vi tro? Er det virkelig destruksjon og slakt som står i hodet på Stein Erik Hagen der han — ifølge de ansattes representant i styret - troner ved Orklas styrebord? Eller har vi bare sett begynnelsen av et langt og forpliktende eierskap der kong Hagen overtar rollen som farsfigur etter legendariske Jens P. Heyerdahl? Og hva med Kjell Inge Røkke? Er han den kyniske bedriftsknuseren, eller den dynamiske industribyggeren? Er det damer, penger, hytter og båter som står i hodet på fisker'n fra Molde når han samler Nord-Norge til ett fiskerike, eller redder en stor amerikansk by fra industridøden? Eller har han oppriktig glede av å skape verdier? Av å gjøre det han kan aller best; studere industrielle og politiske kart, og deretter sjarmere seg til tillit både høyt og lavt?

Glamorøs rivalisering.

Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke er sannsynligvis rebellene norsk næringsliv trenger for å komme seg videre. De har dominert det finansielle mediebildet de siste årene, og er garantert å finne der det lukter endringer og generasjonsskifte. Det er lett å gjøre seg opp meninger om dem. Privat lever de så langt unna etterkrigstidens moderasjonsidealer som det er mulig å komme i et sosialdemokrati, og beskjedenhet har aldri vært en dyd hos noen av dem.Spenningen blir ikke mindre av at de to ikke kan fordra hverandre. Hagen representerer alt som avsluttet Røkkes særstilling i Orkla, der han lenge var Jens P. Heyerdahls finansielle og industrielle sønn. Samrøret mellom Heyerdahl og Røkke blir trolig stående som den mektige Orkla-sjefens endelige feilgrep. Hva Hagen har imot Røkke, er noe mer uklart. Selv hevder han at fiskerens røffe forretningsmetoder byr ham imot, men hva skal man tro når dette kommer fra en mann som ikke er kjent for å bruke silkehansker selv?

Korpstur og lykke.

Men Røkke-Hagen-show er ikke av den typen underholdning der nedsiden er trygg, og begrenset til noen pinlige oppslag i tabloidpressen. Det handler om drøyt 50 000 liv. Det handler om foreldre som kanskje har råd til å sende ungene på tur med skolekorpset i sommer. Om personlige problemer, og lykken ved skipskontrakten som redder alenemorens inntekt i to nye år."Vi vet ikke hva han vil med selskapet", sier de ansatte i Orkla om Stein Erik Hagen, og frykter det verste de kan tenke seg - salg eller utflytting. Nøyaktig det samme sa de ansatte i Aker og Kværner om Kjell Inge Røkke da han gradvis overtok makten i selskapene. Det er usikkerheten som rir de ansatte i Orkla nå, og den vil vedvare til Hagen viser hvem han er; kjærlig og ansvarlig far, eller kynisk bøddel. Her må det skytes inn at kjærlige fedre ofte oppleves som bødler av ungene, og at Orklas ansatte ikke kan kreve salgsstopp av norske selskaper, like lite som de kan kreve kjøpestopp av utenlandske.

Risiko og ansvar.

Det er og blir som eiere Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke er av interesse for norsk offentlig debatt. De har plassert seg som henholdsvis Orklas og Aker Kværners far, og vi forventer at de er gode foreldre. Bedrifter som ikke får oppmerksomhet, inspirasjon og næring, blir svake og ulykkelige - sutrete og syke. Dette vet både Hagen og Røkke.Det spiller stor rolle hvem som eier bedrifter. En hyperaktiv og kjempende Kjell Inge Røkke er mye bedre eier enn pengesekken Storebrand, hevder BI-professor Øyvind Bøhren, som gransket eierskapet i alle selskapene på Oslo Børs i perioden 1989-1997. Eiere som legger egne penger i potten, gir størst verdiskaping, mens skrekkbildet er en passiv eier som forvalter andres penger. Det er helt logisk, og plasserer seg pent inn i familiebildet.Men pappa må ha penger. Det er ikke mer enn halvannet år siden Kjell Inge Røkke kjempet for sitt økonomiske liv, og på ingen måte hadde krefter til å skjøtte rollen som god eier. Ironisk nok er det nettopp denne ustabiliteten - også kjent som risikovilje - som ligger til grunn for mannens enorme finansielle suksess. Viljen til risiko gjør ham til en spennende finansmann, men kler ham ikke like godt som bedriftseier. Dersom Røkke virkelig ønsker å befeste stillingen som langsiktig industribygger, må han holde balansen mellom risikovilje og ansvarsfølelse. Det samme gjelder kong Hagen.Måtte de få det til. Vi trenger gode, aktive eiere i dette landet. Og måtte Bill Clinton ha rett i at det går an å sørge for arbeidernes velferd samtidig som bedriften går med overskudd. Kjell Inge Røkke skal ha bevist det i Philadelphia, og det er ingen grunn til ikke å gjenta suksessen her hjemme.Kathrine Aspaas er kommentator i Aftenposten.

Les mer om

  1. Kultur