Kommentar

Rikhet, likhet og statlig eierskap

  • Einar Lie

Lederlønnsspørsmålet er veldig dominerende i statens offentlige styringssignaler, skriver Erik Lie. 23. august hadde næringsminister Trond Giske (Ap) møte medstyrelederne i selskaper der staten er eier. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/NTB SCANPIX

Norsk næringspolitikk er preget av vår nedarvede sans for det egalitære, distanse til en rendyrket næringsfrihet og store forventninger til hva staten skal ordne opp i.Rikhet, likhet og statlig eierskap

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I vår og i sommer har næringsministeren vært usedvanlig aktiv i sine krav om at lederne i selskaper med stor statlig eierandel skal ha en moderat lønnsutvikling. I et møte med styremedlemmer i disse selskapene for ikke lenge siden, ble dette kravet gjentatt med styrke.

Disse møtene og formaningene er vanskelige å forstå for mange, særlig dem som kjenner bare forholdet mellom politikk og næringsliv fra internasjonale forhold. Den oljerike staten er en etter internasjonale forhold enormt stor eier på den nasjonale aksjebørsen, med en eierandel på over en tredjedel på Oslo Børs. Likevel er lederlønnsspørsmålet veldig dominerende i statens offentlige styringssignaler.

Årsaken til det norske særpreget ligger i fortiden, på dette som på mange andre områder (Det er faktisk veldig få eiendommeligheter som kan forklares ved hjelp av fremtidige forhold.). Ønsket om å ha store selskaper, men passe på at direktørene ikke tjener for mye, ligger imidlertid i en litt krevende kombinasjon av riktig gamle og litt nyere forhold:

Positivt syn på staten

I Norge har vi gjennom to århundrer hatt et pragmatisk og gjennomgående positivt syn på staten. I økonomisk debatt har rent liberalistisk orienterte økonomer og politikere hatt dårlig feste. Troen på at den uregulerte økonomi vil realisere løsninger som er gode eller akseptable for hele samfunnet, har stått svakere i Norge enn i mange andre land.

Dette bidro til å åpne for en sterkere stat. Men også krav om likhet i fordelingen av inntekter, til dels også den makt og innflytelse som fulgte med kontroll og eierskap i det økonomiske liv, var avgjørende for mange av de store regulerende inngrepene fra tidlig på 1900-tallet. Men også i kommende tiår og videre inn i etterkrigstiden var ønsket om en jevnere fordeling av inntekt og innflytelse avgjørende for utvidelsen av statens felt, til nye velferdsordninger, aktiv distriktspolitikk, strengt regulert kredittvesen, og mye annet.

Skepsis til makt

De egalitære normene var, som Francis Sejersted har påpekt, supplert med en utpreget skepsis til makt som ikke sprang ut av folkevalgte organer. Industri og næringsliv måtte derfor begrenses og kontrolleres. Samtidig var store deler av det politiske liv, Arbeiderpartiet ikke minst, stadig mer fascinert av det produksjons— og velstandspotensialet ny storindustri bød på. Etterkrigstidens statseide og statsdrevne bedrifter bød slik sett på en tillokkende vei mot en ny, slagkraftig industri, uten at penger og innflytelse ble lagt i hendene på gamle eierfamilier og direktører.

De økonomisk krevende tidene i 70- og 80-årene endevendte det industripolitiske landskapet, også statens industridrift. Kritikken og selvkritikken som ble presentert, konkluderte at dette ikke hadde gått så bra. Staten var ikke flink til å orientere seg kommersielt og til å drive effektivt, i all fall hvis effektiv drift medførte at noen på steder der det fantes lokalpolitikere eller stemmeberettigede, mistet jobben sin. Mye av det gamle eierskapet ble radikalt omformet eller avviklet. Samtidig ble også de mer allmenne styringsformene fra sosialdemokratiets storhetstid endret i den økonomiske politikken. Og nye rammevilkår, særlig EØS-avtalen, avskar politikerne ettertrykkelig fra gamle virkemidler.

Mindre inntektsforskjeller

I denne perioden ser egalitære normer ut til å ha svekket seg i mange land, også inntektene har vist større spredning over tid. I Norge er det ikke helt slik. Kanskje kunne man forventet at de inntektsmulighetene som oljen har gitt til høykompetente bedrifter og spesialisert arbeidskraft, ville trukket i retning av aksept for større forskjeller. Men vi har i dag en sterkere styrt inntektsfastsettelse og mindre inntektsforskjeller enn de aller fleste vestlige land. Og det er særlig de siste 20-25 årene at den særpregede lederlønnsdebatten i Norge har vokst frem; dette er årene da oljeinntektene virkelig har preget nordmenns økonomi og selvforståelse.

Ingen plan

I denne perioden har statens eierskap økt kraftig. Det er ikke så lett å forklare hvorfor. Mye av det eierskapet staten sitter med i dag, har den planløst snublet inn i. Hydro, og dermed Yara, fikk sitt eierskap ved at staten overtok tyske aksjer etter krigen. Statoil ble til for å sikre norsk innflytelse på sokkelen, men uten at det den gang lå i statens bevissthet av det en dag ville bli et internasjonalt oljeselskap som mange andre. Dagens Telenor ble til ved at staten ble sittende med aksjene da det gamle Televerket ble fristilt - og gjennom en senere sterk internasjonal ekspansjon, som staten må være forsiktig med å dele æren for.

Og DNB er kontrollert av staten fordi storbanken havnet i statskassen under bankkrisen tidlig på 1990-tallet. Noen plan for eller ønske om å sitte med eierskapet, hadde staten ikke. Men den la heller ingen plan for å komme seg ut av det.

Dagens eierskap forstås best som et resultat av et gammelt og grunnleggende positivt statssyn, kombinert med et ideologisk etterslep fra industritenkningen tidlig i etterkrigstiden. Ingen politikere ønsker seg imidlertid tilbake til en situasjon der departementene la seg opp i forretningsforhold - fordi de selv da kan bli gjort ansvarlige for nedleggelser, innskrenkninger og andre utriveligheter. Derfor er det lite direkte styring. Bortsett fra de sterke formaningene om at ikke lønningene i de statskontrollerte selskapene bør bidra til enda større forskjeller.

I vårt oljerike samfunn er den franske revolusjons idealer om frihet, likhet og brorskap realisert som rikhet, likhet og statlig eierskap. Ikke noe for Rousseau eller jakobinerklubben, kanskje. Men det er et naturlig utfall for en nyrik nasjon med sans for det egalitære, distanse til en rendyrket næringsfrihet, og store forventninger til hva staten skal ordne opp i.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. ØKONOMI
    Publisert:

    Fra krystall til papp – etter over 70 år selger staten seg ut av SAS

  2. NORGE
    Publisert:

    Venstre-ledelsen snakker ned kontroversielt Statoil-vedtak

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    SVs nye næringspolitikk er ikke god. Men den treffer tidsånden.

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Næringslivsjournalistikken står i fare for å havne i et ekkokammer

  5. ØKONOMI
    Publisert:

    Seks sjefer tjente over 10 mill. i fjor

  6. POLITIKK
    Publisert:

    Det ble mye bråk sist. Nå vurderer han å legge ut Flytoget for salg på nytt.