Kommentar

Én stemme – to valg

  • Bård Harstad
    professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, redaktør i Journal of the European Economic Association

Kanskje burde koalisjonsdannelser vente til stemmene er talte, skriver Bård Harstad. Her Trine Skei Grande (V), Siv Jensen (Frp), Erna Solberg (H) og Knut Arild Hareide (KrF). <B>OLAV OLSEN </B>

Hvem tjener på koalisjonsdannelser før valget?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dag starter nok et politisk landsmøte. Denne gang er det Kristelig Folkepartis tur til å diskutere stort og smått. Mange er nysgjerrige på i hvilken grad en tidlig vil forlove seg med regjeringspartnere. Ofte anses det som både viktig og riktig å avklare alternative koalisjoner før valget. Men økonomisk teori tyder på at det motsatte er bedre: Velgerne kan være tjent med at forhandlingene venter, og det kan også sentrumspartier som KrF.

Strategiske velgere

Grovt sett skiller vi mellom to typer valgsystem. I et proporsjonalt system (eller forholdstallsvalg) får hvert parti et antall representanter som gjenspeiler sin andel av stemmene. Forsamlingen med representanter vil deretter forhandle og stemme over politiske beslutninger. Enhver velger vil da typisk være best tjent med å stemme på det partiet som ligger ens hjerte nærmest.

Et flertallsvalg er annerledes. Her er det kun én vinner. Vinneren er partiet som får flere stemmer enn de andre. Et typisk eksempel er presidentvalget i USA. Med et flertallssystem vil en sjelden være tjent med å følge hjertet. Det er bedre å velge strategisk. Hvorfor stemme på Ralph Nader, som flere ganger har stilt til valg i USA, når han uansett ikke har hatt noen sjanse til å vinne? Da er det bedre å velge det nest beste alternativet, eller noe enda verre, så lenge denne kandidaten har en reell mulighet for å vinne til slutt. Det er nærmest umulig for en tredje kandidat, eller et tredje parti, å overleve i et flertallssystem dersom velgere er strategiske på denne måten. Bare to partier vil overleve. I økonomi og statsvitenskap er innsikten kjent som Duvergers lov. Innsikten forklarer hvorfor det reelt sett er bare to politiske partier i land som USA.

De smarte velger strategisk, og "salen med all makt" blir mindre representativ

Det er empirisk dokumentert at velgere er strategiske i stor grad. Fersk forskning ble sist helg presentert på en konferanse ved Princeton University. Tyske data bekrefter at velgere er svært villige til å bytte parti når dette er strategisk smart. En tredjedel av velgerne er strategiske, eller "kyniske", på denne måten. Jo mer demokratisk erfaring en har, desto mer kynisk blir man: Eldre velgere er mer strategiske enn yngre, de med høy utdanning er mer strategiske enn de med mindre, og velgere øst i Tyskland er mindre strategiske enn naboene i vest som har lenger fartstid med demokratiske valg. Doktorgraden til Jörg Spenkoch imponerte tilstrekkelig til at mine tidligere kolleger ved Northwestern University valgte å ansette ham.

En stemme – to valg

Parlamentariske systemer som det norske passer dårlig i den grove kategoriseringen. På den ene siden er antall representanter i Stortinget mer eller mindre proporsjonalt med antall stemmer til partiet: Dette burde i prinsippet medføre at velgere følger sitt hjerte når de stemmer. På den andre siden er det de samme representantene som forhandler seg imellom når det kommer til regjeringsalternativ. Når man stemmer, må man derfor ta hensyn til to ganske forskjellige ting: For det første vil partiet en støtter kanskje kunne få inn en ekstra representant. For det andre vil stemmeseddelen være en stemme til det regjeringsalternativet som partiet antas å støtte. Om en fokuserer mest på det siste, så er valget i praksis et flertallsvalg, der kun to politiske alternativer vil kunne overleve. Som forklart vil en da kanskje stemme strategisk heller enn å støtte partiet en ligger nærmest. Smarte strategier utgjør et demokratisk problem siden oppslutningen om hvert parti i Stortinget neppe vil reflektere fordelingen av velgernes ønsker. Jo klarere regjeringsalternativene er, jo mer strategisk vil en stemme.

Hold hestene

Også sentrumspartier kan tjene på å vente til etter valget med å avklare sin tilknytning. Det er to årsaker til dette. For det første kan sentrumspartiene få stor forhandlingsmakt etter valget dersom de da fortsatt er villige til å støtte blå så vel som røde. For det andre er det sentrumspartiene som taper på de strategiske stemmene som oppstår ved to klare regjeringsalternativ. Et sentrumsparti har støttespillere som haller mot venstre og høyre, og halvparten av disse forsvinner så fort partiet velger side. Fra forrige valg husker vi Lars Sponheims frykt for å miste velgere dersom Venstre skulle si seg villige til å samarbeide med Frp. Men når da den døren ble lukket, forsvant velgere som lutet mot høyre.

Noen partier tjener selvsagt på å klargjøre alternativene før valget – ellers hadde de ikke gjort det. De som tjener er de partiene som enten ligger klart til venstre eller til høyre på den politiske aksen. Velgerne til disse partiene blir hverken skuffet eller overrasket når det opplagte blir annonsert. Tvert imot: Når det rødgrønne alternativet uansett ligger klart, vil både Høre og Frp tjene på at deres alternativ fremstår som troverdig.

Valg av valgsystem

Også i andre situasjoner burde en velge strategisk heller enn å følge sitt hjerte. I Norge må foreldre nærmest være Magnus Carlsen for å kunne rangere barnehageønsker på en optimal måte. Når en senere søker skoler kan det også være lurt å droppe førsteønsket dersom det nest beste er mer oppnåelig. Av disse grunner har en i USA forsøkt å finne andre skolevalgordninger, som ikke gir en fordel til strategiske foreldre. De nye ordningene er basert på økonomisk forskning, og et par av oppfinnerne fikk i fjor Nobelprisen i økonomi. Med nye metoder har skolevalget blitt rettere og lettere for mange.

Men i politikken er reformer vanskeligere. Der er vi fastlåst i et system der hver stemme har flere misjoner. De smarte velger strategisk, og "salen med all makt" blir mindre representativ.

Kanskje burde koalisjonsdannelser vente til stemmene er talte.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Knut Arild Hareide mislyktes med sine mål for KrF.

  2. KOMMENTAR

    Velgerne skal nå få blande seg litt mer borti hvem som skal på Stortinget.

  3. KOMMENTAR

    Historien om den stabile norske velgeren er en myte | Harald Stanghelle

  4. KOMMENTAR

    Ensakspartier kan ikke styre landet

  5. VITEN

    Selv ikke de velinformerte og politisk engasjerte er rasjonelle når de velger parti | Øyvind Østerud

  6. NORGE

    Rapport advarer mot mer manipulering av velgerne i fremtidens valg