Kommentar

Mannen som skulle stelle hjemme

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

img175.pdf

Jens skulle stelle hjemme, mens Jonas reddet verden. Nå blir det kanskje rollebytte.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var en gang da det hørtes et kollektivt gisp fra den norske samfunnseliten. Det var da italienske La Repubblica tirsdag meldte at Jens Stoltenberg kom til å bli NATOs nye generalsekretær. Det kom fullstendig uventet. For vel er det blitt spekulert på om Stoltenberg kanskje snart var klar for internasjonale oppgaver, men ingen i den hjemlige samtalen hadde tenkt på NATO.

«Få ham ut! Norge må dele ham med resten av verden», skrev Venstres oppfinnsomme Abid Raja her i avisen i en begeistret hyllest på Ap-lederens 55-årsdag søndag. To dager etter kom varselet om at det kan gå troll i ord.

Bygg på ruiner

En Jens Stoltenberg på vei ut av norsk politikk er både uventet – og ventet. Derfor ble det overraskede gispet forbausende fort avløst av medvitende nikk: Selvfølgelig «måtte» dette skje før eller senere.

12 år som partileder. Nesten ti år som statsminister. Jens Stoltenberg har gjort absolutt alt som er mulig i norsk politikk. Og ennå er han fortsatt ung, for å bruke en frase vi i 50-årene elsker når vi beskriver våre jevnaldrende.

Hans politiske CV inneholder det meste. Den inkluderer en av de skitneste interne maktkamper i den politiske etterkrigshistorien, et mislykket New Labour-prosjekt og Arbeiderpartiets verste valgnederlag siden 1920-tallets partisplittelser. Men Jens Stoltenbergs storhet er at han på ruinene av dette bygget opp en ny politisk selvsikkerhet, et styringsdyktig rødgrønt alternativ og et samlet Ap i harmoni med seg selv.

Det er de egenskapene han har brukt for å lykkes med dette, han må ta med seg hvis NATO-jobben blir hans.

22. juli-lederskap

Stikkordene er dyrking av kompromisser, troen på prosesser og en utvist tålmodighet. I Jens Stoltenberg får ikke NATO en hauk, men en generalsekretær som forstår sin egen tids dilemmaer. Det norske håndverket som førte frem til en historisk avtale med russerne i Barentshavet, ble lagt merke til blant våre allierte. Det ble også det personlige lederskap Jens Stoltenberg viste de kritiske dagene etter 22. juli-katastrofen.

Alt dette er mye viktigere enn den manglende detaljkunnskap som har fått enkelte norske forståsegpåere til å utelukke Jens Stoltenberg fra NATO-jobben.

Ingen maktkamp

For få år siden ville Jens Stoltenbergs brå avgang utløst en intens maktkamp i Arbeiderpartiet. Det vil den ikke gjøre nå. Hvis Jens Stoltenberg drar til Brussel, er veien ryddet for Jonas Gahr Støre som ny Ap-leder.

Nye stjerner som Hadia Tajik og Torgeir Michaelsen er for unge og uprøvde. Helga Pedersen ble aldri den «nye Gro», som Dagsavisen i blind entusiasme kronet henne som. Trond Giske er devaluert som et lederalternativ. Og Raymond Johansen fremstår i denne sammenheng som det han er: en mulig reserveløsning.

Fremmed fugl

Slik trer nå Jonas Gahr Støre frem som Jens Stoltenbergs arvtager.

På mange måter er de to ganske like. De siste 15 årene har de jobbet usedvanlig tett sammen. Støre var stabssjef da Stoltenberg første gang var statsminister (2000-2001). Han har sin del av ansvaret for at man den gang mislyktes. Men Støre er ikke den som feiler to ganger av samme grunn. Han er altfor gløgg til det og må ha lært utrolig mye av de turbulente årene rundt årtusenskiftet.

De siste 91 årene har Arbeiderpartiet hatt bare syv ledere. Seks av dem er også blitt statsminister. I dette eksklusive selskapet er Jonas Gahr Støre en fremmed fugl. Ingenting i hans personlige historie har pekt frem mot den gjeveste posten i norsk arbeiderbevegelse:

Han møtte knapt en sosialdemokrat før i voksen alder. Han er søkkrik. Han har en personlig kristentro. Han går på høyst private pilegrimsturer med landets kommende konge og dronning. Han står trygt plantet i den norske eliten. Og på selveste 1. mai glemmer han å heise flagget i sin egen villahage.

I klartekst: Han er alt det som den tradisjonelle norske sosialdemokrat ikke er.

Adopsjonen av Støre

Her kunne denne historien sluttet. Det gjør den ikke. Snarere tvert om. Det er her den begynner.

For Jonas Gahr Støre har egenskaper som gjør at han mot mange odds har vokst seg inn i arbeiderbevegelsen. Vi har sett en slags omvendt klassereise. Et lysende intellekt og dyp samfunnsforståelse er hos ham kombinert med en vennlig åpenhet og en grunnleggende interesse for mennesker.

Helt fra sin inntreden i politikken ble Jonas Gahr Støre beundret av arbeiderbevegelsens tillitsvalgte. Nå stoler de på ham i tillegg. Det hviskes ikke lengre i krokene om at han er en Høyre-mann i sosialdemokratisk kamuflasjedrakt. Redselen for hans uvante briljans er avløst av ekte tiltro til at han er en av dem.

Det viktigste er likevel det grundige og skikkelige politiske håndverk Jonas Gahr Støre har signert gjennom åtte regjeringsår og i utallige partisammenhenger.

Nå er han ikke bare adoptert av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet er modent for å gjøre ham til sin fremste leder og selvsagte statsministerkandidat.

Partiliv uten Jens

Så kan det selvsagt spekuleres i om Jonas Gahr Støre er bygget mer for posisjon enn opposisjon. Har han den usaklighetens nådegave som ofte kreves i opposisjonsrollen? Kommer han til å tåle kritikk uten møte den med sin hang til å bli forurettet? Og ønsker egentlig Støre å bli sin venn Stoltenbergs etterfølger i bastionen på Youngstorget?

Ingen av oss vet noe sikkert om dette. Vi vet ikke engang om Jens Stoltenberg virkelig kommer til å abdisere fra Ap-tronen.

Men helt siden høstens valgnederlag har kretsen rundt Ap-lederen plantet budskapet om en Jens som egentlig bare vil være der han er. Nå er tonen en annen. Den hjemmekjære Jens har fått utferdstrang. Og Arbeiderpartiet er begynt å venne seg til tanken på at det finnes et partiliv uten Jens Stoltenberg. Man liker det ikke, men er ikke lenger livredd ved tanken.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    KrF var Støres førstevalg. Siden har det floket seg til for ham.

  2. KOMMENTAR

    Et skadeskutt parti og en presset Støre kan nå stå i ferd med å bryte en av de mest vellykkede tradisjonene i norsk politikk

  3. NORGE

    Tidligere forsvarsminister og riksrevisor Jørgen Kosmo er død

  4. KOMMENTAR

    «Det er ikke bråket rundt Giske som Støre bør være redd for. Det er det som kommer etterpå.»

  5. KOMMENTAR

    «Selv vi som i en mannsalder har fulgt norsk politikk, har ikke sett noe tilsvarende»

  6. KRONIKK

    Jonas Gahr Støre kan bli statsminister i høst