Universitet og høyskoler: En stor og stille reform | Einar Lie

 Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, og hans handlekraftige statssekretær Bjørn Haugstad (t.v.), forsto nok at tvangssammenslåinger neppe ville nå frem politisk – mens de frivillige vanskelig lar seg stoppe, skriver økonomiprofessor Einar Lie. Bildet er tatt da stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning ble presentert på Blindern 27. januar i år. I midten, Marianne Andenæs, daværende leder i Norsk studentorganisasjon.

Prosessen bak reformen for høyere utdanning er egnet til å glede tilhengere av dialog og konsensus, samtidig som også en Machiavelli ville nikket anerkjennende til hvordan den er gjennomført.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

De siste to årene har det vært store protester knyttet til reformer, særlig i organiseringen av politiet og kommunene. Den store, og fra politikkens side svært vellykkede reformen i universitets- og høyskolesektoren har derimot fått liten oppmerksomhet utenfor sektoren selv.

Reformen skulle endre et utdanningskart som er skapt over lang tid. I Norge har vi tradisjonelt hatt få store universiteter og akademiske høyskoler lokalisert til de største byene, men med en rekke mindre skoler for høyere utdanning i hele landet.

Les hele saken med abonnement