Det er skjedd noe med oss som borgere av et demokratisk fellesskap.
I løpet av skremmende kort tid har vi motvillig akseptert brutalitetens språk i samfunnsdebatten. Fortsatt blir vi nok oppgitt, men vi blir ikke lenger fortvilet og rasende på demokratiets vegne.
Regjeringens aksept av FNs migrasjonsplattform har nå gjort Erna Solberg til hatretorikkens fremste offer. For drøyt en uke side ble hun tvunget til å stenge sin egen gjestevegg på Facebook. Ordvolden ble for voldsom.
Forsvarer hatdyrkere
« ... Direkte landssvik» er beskyldningen som slynges mot Erna Solberg fra nestleder Maurith Julie Fagerland i Arendal Frp. Og for at ingen skal unngå å få med seg Quisling-sammenligningen, legger hun til at Solbergs politikk er «verre enn de gjorde som fraterniserte med tyskerne».
Dette er ikke debatt. Det er et blindt hat mot en statsminister som ser verden litt annerledes enn Fremskrittspartiet. Hvis ikke det går en grense her, ja, så aksepterer vi at det ikke lenger finnes grenser.
Så skulle man jo tro at Frps ledelse øyeblikkelig kastet slike hatdyrkere ut av partiet.
Lite tyder på det. Snarere klatrer en av partiets viktigste parlamentarikere, innvandringspolitisk talsperson Jon Engen-Helgheim, opp på barrikadene for å forsvare sin partifelle på Sørlandet.
«Vi må slutte å gå etter folk på grunn av ord og vendinger», sier han til Dagbladet.
I klartekst: Det er de som anklager statsministeren for landssvik, som må beskyttes. Vi må jo «slutte å gå etter folk» som mener slikt.
Skremmende bagatellisering
Selv vil han ikke kalle Erna Solbergs politikk for landssvik, «men jeg forstår at folk blir frustrerte», sier Engen-Helgheim videre.
I klartekst: Vi må forstå at en landsvikanklage er et naturlig uttrykk for frustrasjon.
«Jeg tar det (landssvik-anklagen. red.) ikke veldig tungt», avslutter stortingsrepresentanten som er betrodd rollen som talsperson for et av Frps viktigste saksfelt.
I klartekst: Det er ikke så farlig når hans egen partifelle mener regjeringen der Frp selv sitter, driver en politikk som er verre enn quislingenes fraternisering med det tyske nazistyret.
En slik bagatellisering er skremmende. Her i landet har vi jo sett den katastrofale konsekvensen av at nattsvart handling følger konspirative ord.
Heldigvis er Sylvi Listhaug av en annen mening. I et skjermbrev til Dagbladet skriver hun at «å bli kalt landssviker bør forbeholdes slike som Vidkun Quisling», diskusjonen må tas «uten å ty til den type stempling av motstanderne».
Handler om oss selv
Alt dette til tross: Dette handler ikke først og fremst om Frp. Det handler like mye om oss selv.
Eller som Natt & Dag skriver i begrunnelsen for nomineringen av akkurat «DEG!!!» til Årets verste stemme:
«Sosiale medier fikk frem det verste i oss, stjal konsentrasjonen vår, truer demokratiet vårt og isolerer oss mer enn vi noen gang har vært. Likevel fortsetter DU å kommentere, dele, like, skrive og tagge.»
Vi tar jo altfor lett på et fenomen som de siste årene har fått et nakketak på den offentlige samtalen. I ytringsfrihetens navn har vi akseptert det meste. Og ubehaget ved nødvendige oppgjør har altfor ofte fått oss til å utdefinere grumset som for marginalt til å gå i krigen mot.
Slik kan det ikke være lenger.
Ekstreme «antirasister»
Bare den siste uken har vi sett hvordan hatet og konspirasjonene bobler opp til overflaten i helt ulike forkledninger.
Landssvikanklagen mot Erna Solberg er bare ett av flere illevarslende eksempler.
Rasisme-taggingen av privatboligen til Tor Mikkel Wara er et annet. Sannsynligvis iscenesatt av et slags truende «antirasistisk» ekstremvenstre med en tilranet definisjonsmakt over begreper som må brukes med vett og forstand.
Justisministeren er jo like lite rasist som statsministeren er landssviker. Det vet alle vi som har fulgt Wara i hele hans politiske liv.
Et tredje ferskt eksempel er det den tidligere leksikonredaktør Aksel Braanen Sterri opplevde etter at å ha blitt helt meningsløst anklaget for å være en slags raseteoretiker for vår tid. Han har lenge trodd beskrivelsene av et stadig mer polarisert ordskifte var overdrevet: «Nå fikk jeg smake det selv. Det skremte meg», sier Sterri til Dagsavisen.
Like aktuelt er truslene og hatet mot journalister med minoritetsbakgrunn, i all sin bisarre gru tydeliggjort ved den biologiske rasisme NRKs drivende dyktige Fredrik Solvang er utsatt for.
Forlat dem ikke ...
De like nedslående som farlige eksemplene står i kø. Likevel trekkes det altfor sjelden daglige streker i sanden i møte med hatfylte fiendebilder som kan berede grunnen for handlinger vi ikke aner rekkevidden av.
Den observante skribenten Bjørn Stærk konstaterer dessverre fakta når han i en Aftenposten-kronikk vinker den liberale idealdebatten farvel. Dette dreier seg da heller ikke om nostalgiske drømmer om tørr saklighet og snevrere ytringsrom. Snarere er poenget ikke å akseptere at grensene stadig flytter seg i retning av stilltiende aksept for utskjelling, stempling, motivjakt og ja, rendyrket hat.
Ved resignert å holde kjeft legaliserer vi alt dette i en misforstått toleranse for at alt på et vis er uunngåelig tillatt. Det må det bli slutt på. Vi må si om alle dem som nå gjør sitt beste for å ødelegge den åpne samfunnssamtalen:
Forlat dem ikke, for de vet hva de gjør.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter