Kommentar

Et NATO for en ny tid

  • Nils Morten Udgaard
    Nils Morten Udgaard
    tidligere utenriksredaktør i Aftenposten

Jens Stoltenberg overtar nå jobben som generalsekretær i NATO etter Anders Fogh Rasmussen. Stoltenberg blir den 16. generalsekretæren i organisasjonens levetid. Foto: Bendiksby, Terje

Alliansen må gjenoppfinne seg selv i Europa, men er samtidig blitt en militær skolemester for nesten hele verden.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi må helt tilbake til 1946 for å finne en norsk politiker på vei inn i en så krevende jobb som Jens Stoltenberg i Brussel denne uken. Den gang ble Trygve Lie, Norges utenriksminister under krigen, utpekt som det nye FNs første generalsekretær.

Og vi ser viktige likheter mellom de to utnevnelsene: Lie fikk russernes støtte – så vidt – fordi Norge i krigsårene hadde fått til et bra samarbeide med sin nabo Sovjetunionen. Stoltenberg ble foretrukket fordi han hadde vist at han kan få i stand avtaler og et greit naboskap med Moskva. Han er ingen «kald kriger».

Det var Angela Merkel, den tyske kansleren, som «kjørte» dette løpet, sier sentrale norske embetspersoner. Hun spurte Stoltenberg først, og hun fikk raskt støtte fra USAs president, Barack Obama. Hennes motiv var at hun ønsket en leder i NATO som — også - ser verdien av og behovet for en rolle for Russland i europeisk politikk.

Til Brussel i en krisetid

Men Stoltenberg kommer til Brussel midt i en krisetid. Ukraina svever uløst over alle samtalebord. Økonomiske sanksjoner tikker og går. En ny krig i Midtøsten er i full gang, utenom NATOs organer, men med alle alliansens nøkkelland militært engasjert. Samtidig påtar EU og Tyskland seg en større rolle i Europas sikkerhetspolitikk enn før – med USAs aktive støtte.

Og NATO selv er i dag noe annet enn det vi i Norge har vennet oss til å tro, etter 65 års medlemskap.

Fra rundt årtusenskiftet ble NATOs struktur i Europa bygget ned – kommandoer forsvant (Kolsås ved Oslo, Jåttå ved Stavanger) planverket gulnet, øvelser fant ikke sted.

Nå har russernes væpnede aksjoner i Ukraina skremt alliansen tilbake til Europa og tilbake til klassiske forsvarsforberedelser. Det arbeides igjen med fellesoperative planer for forsvaret av Norge og havområdene; beslutningsapparatet trimmes, flere øvelser skal komme. For Ukraina-konflikten fører til en «varig endring av våre sikkerhetspolitiske rammebetingelser», sier den norske forsvarsministeren, Ine Eriksen Søreide.

Les også:

Les også

Hvor dyr blir Stoltenberg?

USAs lederskap gjør utslaget

Det var USAs president George W. Bush som langt på vei omgjorde NATO til et ekspedisjonskorps for Afghanistan. Og i dag viser president Obama at USA raskt kan reise en bred allianse mot ISs terror. USAs lederskap gjør utslaget, nå som før.

Vi må tilbake til 1980-tallet for å finne NATOs forrige krise i Europa, under striden om de kjernefysiske mellomdistanserakettene – som tilslutt ble forhandlet helt bort.

Vi fikk en generasjon med avspenning. Jernteppet forsvant. Russernes gardedivisjoner trakk seg 1500 kilometer østover, fra midten av Tyskland – de stod vest for København – til grensen mot Ukraina og de baltiske statene. Men nesten hele Øst-Europa søkte allikevel tilflukt i NATO, for sikkerhets skyld.

Under avspenningstiårene fikk Europa et helt nett av politiske samarbeidsavtaler og militære «tillitsskapende tiltak», som gjensidige inspeksjoner, styrketak og varslinger. Men det meste av dette er nå «suspendert», etter at USA under Bush jr. ville åpne NATO for de tidligere sovjet-republikkene Georgia og Ukraina — og russerne begynte å kjempe hardere for kontroll i det de ser som sin historiske «interessesfære». Atommakten Russland meldte seg tilbake.

Dette vil prege Stoltenbergs dagsorden, selv om hans oppgave strengt tatt er å sikre det politiske og militære samhold i NATO, ikke å drive en egen avspenningspolitikk. Men her henger alt sammen med alt. Det er EU som med økonomiske sanksjoner har ført an i den politiske dragkampen med Russland om Ukraina; NATO er holdt i bakgrunnen.

Men midt oppe i dette er det interessant at OSSE – Organisasjonen for Sikkerhet og samarbeid i Europa – er det eneste av avspenningstidens organer som i dag spiller en rolle i Ukraina-konflikten. OSSEs folk, med Helsinki-avtalen fra 1975 som fundament, sitter ved bordet i Minsk som den fjerde part, når russere, ukrainere og «separatister» forhandler. Noe har overlevd.

Les også:

Les også

Stoltenberg: - Bruker ikke ordene «gleder meg»

Partnere over nesten hele kloden

Vårt «gamle» NATO, skapt for «det nordatlantiske område», har i dag flere land (41) som «partnere» enn som medlemmer (28). Partnere er spredt over nesten hele kloden.

Mongolia har fått et eget samarbeidsprogram, for å fremme demokrati, lov og rett, menneskerettigheter og «internasjonal sikkerhet». Deres soldater deltar på NATO-kurs og trening og de har kjempet i Afghanistan. Målet er strengere og felles normer for bruk av militær makt, under sivil, demokratisk kontroll.

Den afrikanske union er også en samarbeidspartner, når den sender tropper til Den sentralafrikanske republikk. Japan, Australia og Korea er alle «globale partnere», flere av de arabiske Gulf-statene og de fleste land i Nord-Afrika er trukket inn i et samarbeid.

Med Russland og Ukraina har NATO egne råd, men samarbeidet med russerne blir tynnere og tynnere. En av deres første NATO-ambassadører tok med seg Josef Stalin i glass og ramme til kontorveggen i Brussel.

Du skal lete godt og lenge for å finne en stilling som er mer altomfattende enn den som Jens Stoltenberg nå tiltrer i Brussel.

Les også

  1. NATO: Russiske styrker er fortsatt i Ukraina

Les mer om

  1. Kultur
  2. Nato