Seriesatsing på sparebluss
Det er på tide at Norsk filminstitutt begynner å ta TV-serier på alvor.
Norsk TV-drama har tatt noen reale kvantesprang de siste årene. Serier som Okkupert , Kampen om tungvannet, Øyenvitne, Lillyhammer , Frikjent og Mammon har ikke bare satt en ny standard for kvalitet for dramaserier her til lands, de har også bidratt til å gjøre norsk TV-produksjon til en reell konkurrent på det internasjonale seriemarkedet.
Gullalder i vente
Selv om norsk TV-drama utvilsomt er på vei inn i en slags gullalder, er det få nye gullpenger å spore i skattekisten. I gjennomsnitt går fortsatt rundt 7 prosent av de statlige fondsmidlene til film og TV-serier, mens de resterende går til filmproduksjon. I tillegg kan også TV-produksjoner risikere å få sine tiltenkte midler fryst hvis norsk film går veldig bra og det dermed må betales ut større beløp enn antatt i etterhåndsstøtte. Dette skjedde for eksempel i 2014.
Les kommentar fra Mammon-serieskaperen:
Norsk TV-industri sultefores
En gammeldags holdning
Fondsforvalterne rettferdiggjør skjevfordelingen med at det først og fremst er TV-kanalenes eget ansvar å fylle sendeflatene og at støtte fra Norsk Film Institutt derfor kun er ment som en toppfinansiering. Denne holdningen vitner om en gammeldags og lite oppdatert oppfatning av TV-drama som både kunst— og underholdningsform, som hverken lenger samstemmer med publikums eller bransjens eget syn,
Er blitt festens midtpunkt
Fra å være den lille stesøsteren som aller nådigst får være med på festen, har TV-serien i stadig flere sammenhenger blitt festens midtpunkt. At de beste dramaseriene på markedet nå er helt på høyde med film som kunstform, blir tydelig når selv Berlin International Film Festival – kunstfilmens høyborg – har inkludert TV-serier i programmet, med et fullt utviklet sideprogram.
Økt forbruk gir økt produksjon
Med økt kvalitet i alle ledd, følger også gjerne en stivere prislapp på serieproduksjonene som helhet. Uten at dette blir gjenspeilet i fordelingen av støttemidler. Men det er ikke bare kvaliteten og prisen som har endret seg når det gjelder TV-seriesjangeren. Det samme kan sies om seernes brukervaner. Inntoget av strømmetjenester har gjort at stadig flere TV-serier blir konsumert av forbrukerne. På det internasjonale markedet ser vi hvordan en markant økning i forbruk har ført til en markant økning i serieproduksjon. Her hjemme ligger vi fortsatt litt etter, men alt tyder på at det går i samme retning.
På tide å kutte kabelen? «
«Det er både urettferdig og umoderne at dette skal gå utover seerne»
Vil ikke ha dansk filmsuksess
Også eksporttallene bygger opp under dette. Der vi allerede en god stund har hatt gleden av danske og svenske dramaproduksjoner på norske skjermer, ser vi nå konturene av en synergieffekt. I fjor hadde for eksempel både TV-serien Dag og Kampen om tungtvannet strålende seertall på svenske skjermer. På samme tid kan det virke som det skandinaviske markedet for spillefilm skrumper inn. For eksempel er ikke den danske, Oscar-nominerte filmen En krig satt opp på en eneste norsk kino så langt.
Må henge med på utviklingen
Med vesentlige endringer både når det gjelder kvalitet, utvalg og brukervaner, virker det rart å holde på et støttesystem som ikke bare utelukkende favoriserer film som er ment for kino, men som også lar TV-produksjoner lide når norsk film gjør det bra. Skal norske dramaproduksjoner bli den internasjonale eksportsuksessen som det har potensial til å bli, må støtteordningene for dramaserier bli både bedre og mer forutsigbare.
- Trenger du serietips?
- Aftenpostens kulturpanel diskuterer identitet:
