Kommentar

En flyktning med sin Peer Gynt | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Nå får Deeyah Kahn prisen for sitt mot som feiret filmskaper i verdensklasse, skriver Harald Stanghelle.

Deeyah Khan flyktet FRA Norge. Det var her hos oss hun var truet. Vi lot det skje. Nå er hun tilbake som en historisk Peer Gynt-vinner.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gårsdagens tildeling er 46. gang denne prestisjetunge prisen deles ut. Einar Gerhardsen fikk den første. Nobelekteparet May-Britt og Edvard Moser fikk den i fjor. Flest ganger har den gått til mennesker bak norske idrettseventyr. Den nest største gruppen prisvinnere er politikere/diplomater. Men aldri tidligere har Peer Gynt-vinneren kommet fra vår egen minoritetsbefolkning. Og aldri tidligere har den gått til et menneske som ble truet til å søke eksilet for å komme seg bort fra vårt eget land.

Nå får Deeyah Kahn prisen for sitt mot som feiret filmskaper i verdensklasse.

Skammelig, men sant

Det er dypt alvor, skjult ironi, åpne paradokser, mye læring og tydelig samtidsinnsikt i hennes historie. Det er en turbulent livsreise fra Lambertseter til London og Atlanta - og så London igjen før hun på Gålå i går ettermiddag mottok den eneste prisen der selveste Stortinget er «prisjury».

Dette er historien om den unge jenta som gikk sine egne veier og måtte svi for det. Som fikk så voldsomme trusler da hun som 17-årig popikon med pakistansk-afghanske røtter viste frem en bar rygg i sin musikkvideo, at hun i 1996 rett og slett måtte flykte. Og som opplevde at det norske storsamfunnet lot dette skje. Ingen hjalp henne. Hun ble ikke sett på som en av oss. Det var liksom ikke vår egen jente, dette. Og derfor skjønte vi nok heller ikke alvoret i flukten.

Det er både trist og skammelig, men dessverre er det sant.

Med knust hjerte

Eller som Deeyah Khan så sent som i mai selv formulerte det i et sterkt og personlig Aftenposten-intervju:

«Vet du hva som virkelig knuste hjertet mitt da jeg måtte flytte til London? Det var en offentlig exit. Alle avisene skrev om det, at jeg var truet ut. Men ingen gjorde noe for å hjelpe meg. Ingen ringte. Ingen sa: «Hun er norsk, hun er vår jente, dette aksepterer vi ikke.».»

En Peer Gynt-pris kan ikke gjøre dette godt igjen. Men stortingspresentantenes valg av 2016-vinner kan bety at vi er kommet et skritt lenger på den aldri hvilende utformingen av vår tids Norge.

Parodi på oss selv

Det er jo ellers et paradoks i seg selv at den eneste prisen våre egne folkevalgte deler ut bærer navnet til et nasjonalikon som i Henrik Ibsens penn fremstår som kjerneløs og egosentrisk, bløffmaker og eventyrer. Hele verket om denne gudbrandsdølen er jo «en Satire på norsk Egenkjerlighed, Trangbrystighed, selvgodhed», slik en begeistret Bjørnstjerne Bjørnson formulerte det.

Det er likevel denne parodien på oss selv vi har adoptert. Vi klamrer oss til ham som en nasjonal skikkelse, selv om vi misliker hans livsvalg.

Kanskje Peer Gynt treffer noe i vår nasjonale underbevissthet. Han er det vanskelige speilbildet vårt. Vi her i dette lykkelandet som har fått mye oppi hendene, men som ikke akkurat tar de modigste valgene hvis vi tror det kan komme til å koste oss noe. Ikke en gang en tibetansk fredsprisvinner turte Stortingets presidentskap slippe inn i lagtingssalen. Det kunne jo tirre noen ute i den store verden. Og da er jo feighet det sikreste.

Inspirerende kontrast

Uansett er det flott at de menige stortingsprepresentantene i år har samlet seg rundt et menneske som viser mot - også når det koster.

Nå er det åpenbart ikke mange likheter mellom Peer Gynt-skikkelsens egenskaper og Deeyah Khans. Men «både Peer Gynt og jeg ble stengt ute fra våre lokalsamfunn, og reiste på leting etter vårt sanne formål i livet,» skrev Deeyah Khan da hun kommenterte en pristildeling hun opplevde som overveldende:

«Bare tanken på at Stortinget har stemt på meg...»

Peer Gynts hvileløse reiser førte ham aldri frem til noen kjerne i seg selv. Deeyah Khan skriver at hun på sin reise fant ut at «det å være tro mot meg selv, det å utforske og forstå noen av de sosiale problemene er det som har flyttet meg mest og også påvirket meg mest».

For en sterk og inspirerende kontrast.

Frihet på kollisjonskurs

Hennes store gjennombrudd som filmskaper kom 17 år etter flukten fra Oslo med Emmy-prisvinnende «Banaz - en kjærlighetshistorie», en film om æresdrap. I fjor kom «Jihad - hellige krigere», en film om de militante ekstremistene, også den prisnominert. Og nå arbeider hun med en film om frafalne muslimer.

Tre filmer med ytre sett tre forskjellige tema, men det er gått opp for henne at hun på en måte «har laget samme filmen tre ganger».

Det dreier seg om møtet mellom en kollektivistisk og en individualistisk kultur. Om hvordan det er å vokse opp i Vesten, men samtidig i en kultur med sosial kontroll. Og om en slik dobbelttilværelses betydning for fremveksten av ekstremisme.

Deeyah Kahn forstår og skildrer den fryktelige følelsen av at man så gjerne vil være fri, men samtidig med vissheten om at man ikke er, eller ikke kan bli, nettopp det:

De tre filmene «handler alle sammen om hvordan unge mennesker reagerer på, eller forsøker å gjøre opprør mot en kollektivistisk kultur, hvor de ikke kan si nei til det livet som foreldre og familien har bestemt for dem,» som hun beskriver det i danske Weekendavisen. «For jenter som drar til Syria, er det ofte det første autonome valget de gjør i sitt liv», har hun også sagt.

Hun forstår ikke en slik løsning, men «forstår presset og kvelningsfornemmelsen i livene deres».

Viktig observatør

Slik holder Deeyah Khan gjennom sine modige filmer en viktig del av vår egen tids speilbilde opp for oss. Slik hennes egen historie også er en del av dette. Hun er blitt en av vår tids viktigste observatører. Og hennes norske oppbrudd er en kraftig påminnelse om hvor lite selv et liberalt land som vårt er mentalt forberedt på å gjenkjenne autoritære trekk som dukker opp på tidspunkter da vi trodde slikt var historie.

Det kan være her noe av forklaringen ligger på at Deeyah Khans fluktrop ikke ble tatt alvorlig nok. «Truet ut av Norge», forkynte VGs førsteside for nøyaktig tyve år siden. Likevel var det knapt noen som virkelig tok inn over seg det dype alvoret i dette. Det tjener oss til liten ære.

Opprørets nødvendighet

70-tallets Norge var opprørets gyldne tid. Verdier ble snudd på hodet. De personlige oppgjørene var mange, personlige og bitre. I Norge ble stigmatiserte mindretallsverdier i løpet av et par tiår snudd til et holdningsmessig liberalt hegemoni som fortsatt har makten.

I denne skyggen av oss selv ble det så vanskelig å se at nye strømninger av autoritær maktutøvelse ble importert til et land vi trodde var ferdig med slikt.

Det er dette årets Peer Gynt-vinner med sitt søkende mot har bidratt så sterkt til å åpne våre øyne for. Lærdommen er at frihetsverdier ikke er noe som vinnes en gang for alle. En påminnelse om liberal årvåkenhet Og en lekse i opprørets nødvendighet.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les også

  1. Essay: Terroristene i Nice og Orlando var begge kvinnemishandlere | Deeyah Khan

  2. Deeyah Khan fikk både jihadister og avhoppere i tale. Det hun fant var ødelagte menn.