Kommentar

I øst drømmer folk fortsatt om EU | Ingrid Brekke

  • Ingrid Brekke
    Ingrid Brekke

Under demonstrasjonene på Maidan i Kiev vinteren 2013/14 var EU-flaggene synlige. Foto: Efrem Lukatsky / TT / NTB Scanpix

En uke etter at britene avgjorde at de vil melde seg ut av EU, erklærte den ferske statsministeren i Ukraina at om ti år er landet blitt medlem.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det sies gjerne at de eneste som noen gang har ofret livet for EU, er ukrainere. De ble bokstavelig talt skutt under EU-flagget på Maidan. Utløseren for protestene i landet var skuffelsen over at daværende president Janukovitsj i siste øyeblikk likevel ikke ville undertegne partnerskapsavtalen med EU. Som vi vet, fortsetter historien med Russlands anneksjon av Krim og en pågående krig.

– Ingen steder i Europa vil du se så mye tro på EU som du gjør i Ukraina. Vi er alt for klar over alternativene, skriver president Petro Porosjenko i et glødende innlegg hos Politico.

  • I Ukraina må lærerne smøres og legen bestikkes.

Partnerskapsavtalen er forlengst undertegnet og landet fikk nettopp en ny og håpefull statsminister, Volodymyr Hrojsman. Men krigen fortsetter, landet er gjennomkorrupt og har enorme økonomiske problemer. For dem er EU en inspirasjon til endring.

Mindre håp for Balkan-landene

Det er ikke bare ukrainerne som lengter til EU. Denne uken ble den såkalte Vest-Balkan-konferansen avholdt i Paris. Møtet inkluderte EUs utenrikssjef Frederica Mogherini samt regjeringssjefene i Frankrike, Tyskland og seks Balkan-land som inderlig håper de kan følge Slovenia og Kroatia og bli EU-medlemmer i fremtiden.

Som Financial Times tørt rapporterte: Alle prøvde å late som ingenting. Men i bakgrunnen klang ekkoet av Brexit og usikkerheten på hva konsekvensene av britenes avgjørelse blir.

Og i en tid der nasjonalistiske partier er i fremgang i mange land og det europeiske prosjektet vakler, kan det være greit å minne om hvorfor alle de postkommunistiske landene enten er blitt eller håper å bli EU-medlemmer.

Garantist mot egne regjeringer

Til en viss grad ligger svaret i større økonomiske muligheter og en velstandsdrøm. Samtidig så - og ser - EU helt annerledes ut østfra enn fra Norge. Unionen er et symbol på den frie verden, på alt folk hadde vært utestengt fra. Dessuten er EU et regelstyrt system, en motvekt mot korrupsjon, trygghet fra Russland og ikke minst en garantist mot at egne regjeringer kan finne på hva som helst.

Og jeg er overbevist om at selv et land som Romania, som fortsatt ris av korrupsjon og fattigdom, likevel er i adskillig bedre forfatning nå enn de ville vært utenfor EU.

Det gjelder også Polen og Ungarn, og derfor er det slik at uansett hvor EU-fiendtlige de sittende nasjonalkonservative regjeringene der høres ut, er sinnet mot Brussel i hovedsak et innenrikspolitisk virkemiddel.

I en undersøkelse utført av Pew Instutte i fjor var Polen fortsatt det landet der EU er aller mest populært.

72 prosent sa at de har et positivt bilde av unionen, mot et gjennomsnitt på 61 prosent i alle de seks største medlemslandene.

Mister en alliert

Men samtidig er ikke minst Polen motstander av økt integrasjon og har med Brexit mistet en viktig alliert i synet på hva EU skal være.

Brexit har nemlig særlig rystet polakkene, og ikke bare fordi de 800.000 bosatt i Storbritannia får en mer usikker fremtid. Polen er bekymret over at Tyskland og Frankrike vinner makt i EU, en makt de kanskje vil bruke til å veve eurosonen tettere sammen (Polen har fortsatt zloty).

Foto: Inge Grødum

Det første møtet etter folkeavstemningen var da også mellom utenriksministrene fra EUs eldste medlemmer Frankrike, Tyskland, Italia. Belgia, Nederland og Luxemburg. Det provoserte i Polen.

Dessuten virker Frankrike og Tyskland som mer usikre allierte enn Storbritannia (og USA) når det gjelder trusselen fra Russland, slik Maksym Khylko skriver i New Eastern Europe.

Han tror en fransk-tysk ledelse av EU heller vil øke fragmenteringen av EU, men ser for seg at det igjen kan føre til at landene i øst får mer ansvar for å bidra til å hjelpe Ukraina på veien fremover.

Polen er naturlig nok svært opptatt av utviklingen i sitt naboland. Jeg frykter at uroen både på egne og Ukrainas vegne er berettiget. I lang tid fremover vil EU bruke mye energi på Storbritannia, og være mer selvsentrert, slik Ukraina-eksperten Andreas Umland påpeker. Både Ukraina og de håpefulle på Balkan havner dermed lenger ned på prioriteringslisten.

Solidaritet med hvem?

Samtidig vil østfløyen av medlemsland får en svakere posisjon av flere grunner: Bare de baltiske landene, Slovakia og Slovenia tilhører eurosonen, de østlige landene er økonomiske nettomottakere og de oppfattes dessuten som lite konstruktive, ikke minst under flyktningkrisen. Når EU føler seg presset fra alle kanter, er det igjen de som grunnla unionen som rykker sammen for å finne løsninger.

Etter Brexit er det snakket mye om å forstå de dårlig stilte i Storbritannia og om å vise solidaritet ovenfor dem som føler seg satt på sidelinjen av EU, økonomisk og politisk. Men også øst-vest-perspektivet må være viktig når vi skal vurdere hvem som trenger solidaritet - og hva EU er verdt.

Les mer om

  1. EU
  2. Brexit
  3. Ukraina