Neste generasjon får regningen når vi venter med å tøyle inn velferdsstaten | Ola Storeng
Statens økonomi snus på hodet av eldrebølgen. Norge trenger en politisk holdningsendring – som ennå ligger langt borte. I mellomtiden vil vi begynne å spise av Oljefondet.
Den norske velferdsstaten vil på viktige områder bli endret på en temmelig dramatisk måte. Vi kommer i fremtiden til å få mer private helse— og omsorgstjenester, kombinert med høyere egenandeler for offentlige tjenester.
Dette er det viktigste budskapet jeg leser mellom linjene i den nye rapporten fra den såkalte produktivitetskommisjonen.
Aftenposten omtale rapporten alt før den var lagt frem:
– Det er spennende stoff, men antagelig litt tungt å jobbe videre med, sa lederen for kommisjonen, professor Jørn Rattsø, med et skjevt smil da han overleverte rapporten til finansminister Siv Jensen torsdag.
Noen mener Rattsø-kommisjonen opptrer som et politisk parti. Les mer her:
To kontrollspørsmål til leserne
– Vil du akseptere at offentlige helse— og omsorgstjenester ikke bygges ut og forbedres i samme takt som før?
-Tror du at dine barn og barnebarn vil akseptere en skatteprosent på 65 prosent for å finansiere din alderdom?
De fleste voksne vil antagelig svar nei på begge spørsmål.
Det er nettopp derfor den norske velferdsstaten etter hvert vil endres i retning økt privat ansvar for egen alderdom.
Men det er et hav mellom perspektivene som Rattsø-kommisjonen tegner og den norske politiske debatten i dag. Ingen politiske partier snakker om å redusere statens ansvar for velferdstjenestene, snarere tvert imot. Derfor vil det ta tid – før endringer til slutt presser seg frem.
Velferdsstaten utfordres også av økt tilstrømming av flyktninger. Les min kommentar fra i høst:
Antagelig kommer reformer som reduserer statens ansvar først en god stund etter at vi oppdager at avkastningen av Oljefondet ikke er nok til å skape balanse mellom statens utgifter og inntekter. Vi må begynne å forsyne oss av selve fondskapitalen – det som skulle gi inntekter i fremtiden.
Vi må begynne å forsyne oss av selve fondskapitalen – det som skulle gi inntekter i fremtiden.
Problemet er at behovet for skatteøkninger i fremtiden da blir enda større – med mindre det gjennomføres enda mer drastiske reformer som reduseres statens fremtidige utgifter.
Den demografiske revolusjonen
Kommisjonens budskap er at vi står ved et vendepunkt, fra en ungdomsbølge – med økende arbeidsstyrke – til en eldrebølge. Den vil melde seg for alvor i løpet av den neste fem-ti årene.
Det er grunnleggende sett en god nyhet. Vi lever lenger enn før. De fleste kommer dessuten til å leve bra. Norge vil forbli et rikt land.
Men vi blir, satt litt på spissen, et samfunn av gamlinger. Det gir etter hvert dramatiske konsekvenser for statens inntekter og utgifter.
Vi blir, satt litt på spissen, et samfunn av gamlinger.
Litt forenklet: Hver skattebetaler skal i 2060 betale offentlige helse— og omsorgstjenester for dobbelt så mange eldre mennesker over 67 år som i 2010.
Dette er et regnestykke som ikke går opp – med mindre man da baserer seg på en fordobling av skatten norske familier betaler på sin inntekt. Det er slik at kommisjonen har kommet frem til at skatteprosenten kan øke og øke – til den når 65 prosent i 2060.
Slik vil det ikke gå. For å si det med kommisjonen: "Det virker "urealistisk at demokratisk valgte myndigheter får politisk aksept for en så høy skattebyrde som etter hvert blir nødvendig med (.......) dagens (...)skattefinansiering av flere og bedre offentlige tjenester."
Omsorgsbehovet kan ikke trylles bort
Egentlig er dette politisk dynamitt – som utfordrer velferdsstaten slik vi kjenner den i dag.
Offentlig sektor vil – hvis dagens utviklingstrekk forlenges – svelge hele økningen i sysselsettingen i Norge frem til 2060! 45 prosent av yrkesbefolkningen vil være ansatt i stat og kommune, mot 27 prosent i 2014.
Kan ikke behovene dekkes av staten, vil private løsninger tvinge seg frem.
Det er urealistisk. Men også fra andre rike land vet vi at ingen ting er viktigere enn helse- og omsorg. Kan ikke behovene dekkes av staten, vil private løsninger tvinge seg frem.
Troen på effektivisering
Rattsø gir likevel finansminister Siv Jensen et visst håp: En mer effektiv offentlig sektor kan dempe størrelsen på de nødvendige skatteøkningene i fremtiden. Og kommisjonen leverer fortjenestefullt en rekke forslag til bedre organisering og større kostnadsbevissthet, slik den også har gjort i en tidligere rapport.
Siv Jensen tok imot akkurat det budskapet med glede.
– Det dreier seg om å få mer igjen for pengene – at vi kan bruke skattebetalernes penger på en mer effektiv måte.
Her kan du lese mer om finansminister Siv Jensens reaksjon:
Dessverre er det høyst usikkert hvor langt slike tiltak kan påvirke det hovedbildet som produktivitetskommisjonen selv tegner.
Likevel snakket Jensen ikke om behovet for å begrense statens virkeområde, inkludert ansvaret for helse— og omsorgstjenestene. Det er da heller ikke det programmet hun er valgt på.
Den som kan spise av bankkontoen, har mulighet for å utsette ubehagelige beslutninger. Regningen kan sendes til kommende generasjoner.
