Trøbbel i paradis | Christina Pletten

Det er mange store aktører som bruker skatteparadiser. Det betyr ikke at det er greit.

Det er «helt vanlig» for finansinstitusjoner i London å ha pengene sine i skatteparadiser.

Slik svarte sentralbanksjef Øystein Olsen da han ble spurt hvordan Norge kan ansette en oljefondssjef som har både formue og foretak på Cayman Islands.

Nå jobber Norges Bank på spreng for å finne ut hvordan Tangen kan fortsette å la sine verdier yngle i skatteparadisene, samtidig som han leder verdens største pensjonsfond.

Olsen har innrømmet at Norges Bank ikke har fullstendig oversikt over Tangens klienter og investeringer. Den nye oljefondssjefen har lovet full åpenhet. Det er ikke ulovlig å drive business i skatteparadis. Så hva er problemet?

Det moderne off-shoresystemet

«Skatteparadis» er en upresis betegnelse som gir assosiasjoner til palmebekledte øyer og snuskete menn med stresskofferter fulle av penger. Uttrykket dukker opp i både fransk og spansk, men er muligens en misforstått oversettelse av det engelske «tax haven» (skatteskjul), der «haven» ble til «heaven», skriver Nicholas Shaxson i sin gode bok Treasure Islands.

Den moderne virkeligheten er langt mindre paradisisk og mer komplisert. På 70-tallet fantes det kun et dusin skatteparadiser i verden. De ble stort sett benyttet av rike privatpersoner som ville stue vekk formuene sine fra futen.

Siden den gang er verdensøkonomien blitt globalisert og digitalisert. Listen over skatteparadiser har vokst og danner nå et sofistikert og verdensomspennende nettverk. Det består ikke lenger bare av miniputtstater og små, rare øyer. Land som Nederland, Irland og USA er også med i dette globale pengespillet.

Organisasjonen Tax Justice Network publiserer en ranking hvert år over verstingene. Øverst troner De britiske jomfruøyene, Bermuda og Cayman Islands – etterfulgt av Nederland, Sveits og Luxembourg.

Et globalt nett

Aktørene i offshoresystemet har forskjellige roller. Kundene kan bruke hele det globale nettet for å oppnå minst mulig skatt og mest mulig hemmelighold.

De kan registrere seg i ett skatteparadis, ha skallselskap i et annet, finansielle rådgivere i et tredje, bankkontoer i et fjerde, advokatfirma i et femte osv. Aftenposten har vært med å avsløre disse strukturene gjennom Paradise Papers og Panama Papers. En rapport publisert av IMF i fjor anslo at 15,000 milliarder dollar passerer gjennom såkalte skallselskaper i skatteparadiser hvert år. Det tilsvarer 15 norske oljefond.

Denne gigantiske pengemaskinen har én overordnet oppgave: Den flytter store deler av verdens kollektive verdier utenfor nasjonalstatenes rekkevidde. Dette handler ikke bare om skatt, men om alle typer regler og innsyn.

De største fiskene i finansverdenen har vært helt sentrale i byggingen av dette offshoresystemet. Det er konstruert av internasjonale investeringsbanker, revisorselskaper og store juridiske foretak. Navn som Credit Suisse, UBS, Goldman Sachs, og KPMG er de største aktørene. De sørger for at pengene flyter sømløst fra London, New York og Frankfurt inn i et stort svart hull. Der inne kan forvaltere som Nicolai Tangen skumme av sine betydelige gebyrer, stue fortjenesten i en såkalt «trust», og deretter kalle det «helt vanlig».

Skattenøytralitet

Kundene er også blitt mer «respektable». Nicolai Tangen har påpekt at hans klienter er «veldedighetsorganisasjoner», som universiteter og stiftelser. Ved å legge pengene deres i postboksen på Cayman Islands kan han tilby kundene sine «skattenøytralitet» og «juridisk nøytralitet», som han skrev i en kronikk på NRKs nettsider i 2016.

Argumentene mot offshoresystemet er en smule mer tungtveiende:

1. De tapper fattige land for penger. Dette skjer på flere måter. Internasjonale selskaper unngår å betale skatt i utviklingsland ved å anvende offshore-metoder. Diktatorer, korrupte politikere og oligarker kan skjule penger de stjeler. Det skjer også i stor skala med bistandsmidler.

2. De svekker skattemoralen. Det er regnet at rundt en tredjedel av verdens samlede produkt er parkert i skatteparadiser til enhver tid. Det betyr at andre land går glipp av store inntekter. Da betyr at innbyggerne der enten betale mer skatt eller få dårligere offentlige tjenester som et resultat.

3. De skjuler og tilrettelegger for kriminalitet. Skatteparadiser brukes av kriminelle nettverk og terrororganisasjoner til å gjemme bort og hvitvaske penger.

4. De ødelegger for små næringsdrivende. Mens store, internasjonale selskaper som Starbucks kan drive kaffebar nesten uten å betale skatt, må små, lokale aktører forholde seg til nasjonale lover og regler.

Mer åpenhet

De senere årene har det internasjonale samfunnet tatt små steg mot et strengere internasjonalt regelverk når det gjelder skatteparadiser. Både EU og OECD har presset på for å tvinge frem mer åpenhet. Det har vært en hard kamp, og den er så vidt begynt. Motstanden er sterk – og styrtrik. De finner stadig nye metoder for å omgå regler og lover, godt hjulpet av verdens beste juridiske og finansielle akrobater.

Det popper også hele tiden opp nye skatteparadiser, spesielt i Afrika og Asia.

Musklene til det norske oljefondet kan komme godt med i denne striden. Det burde ikke være vanskelig for sentralbanksjefen å vite hvilken side han bør stå på.