Kommentar

Jernladyer

  • Universitetet I Oslo
  • Professor
  • Einar Lie

Den store reformatoren i norsk økonomisk politikk de siste tre-fire tiårene er Gro Harlem Brundtland (Ap), skriver Einar Lie. Margaret Thatcher på besøk i Tromsø i 1985. Foto: Trygve Indrelid

Margaret Thatcher kombinerte en konsekvent liberalisering med en sterk gjennomføringsevne. Hvilke paralleller har vi i norsk politikk?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I går ble Margaret Thatcher, jernladyen, begravet. I den økonomiske politikken representerte hun er høyrevending vi finner i store deler av den vestlige verden, fra USAs Ronald Reagan til den hjemlige høyrebølgen markert ved Kåre Willochs (H) regjeringsdannelse i 1981.

Ser vi avgrenset på den økonomiske politikken, er det imidlertid begrensede fellestrekk mellom thatcherismen og politikken som ble ført av borgerlige regjeringer her hjemme på 80-tallet.

Britisk økonomisk politikk fikk tre særtrekk etter regjeringsskiftet i 1979:

Inflasjonen og inflasjonsforventningene skulle ned. Først ble det forsøkt å begrense pengemengden etter monetaristiske prinsipper, siden ble politikken gjennomført mer ved hjelp av kutt i offentlig utgifter.

Dette brakte inflasjonen ned fra årsrater opp mot 20 prosent, til et leie omkring fem prosent i løpet av noen få år.

Statens direkte innflytelse i økonomien ble kraftig redusert gjennom privatisering av statlig industri og tjenesteyting, gjennom nedleggelser av statlig virksomhet med dårlig lønnsomhet, og lovgivning som la til rette for hardere konkurranse og større effektivitet. Fagforeningsmakten ble nedkjempet.

Redusert innflytelse

Ny lovgivning og en rekke konkrete oppgjør under omstruktureringen av britisk økonomi tilføyde fagforeningene mange store nederlag. Thatchers inflasjonsbekjempelse brakte dessuten ledigheten kraftig i været, fra halvannen til nesten tre og en halv million arbeidstagere.

I tråd med riktig gamle erfaringer gjorde den høye ledigheten at arbeiderne var mer utsatt og fagforeningenes nederlag ble større i de lange bitre arbeidskonfliktene midt i 80-årene.

Hva skjedde her hjemme fra 1981 av?

Willochs rene høyreregjering, omdannet til en borgerlige samlingsregjering under samme statsminister (1983-85), gjennomførte en rekke populære, forbrukernære reformer. Butikker og kafeer fikk lengre åpningstid og friere etableringsmuligheter, boligmarkedene liberalisert og kringkastingsmonopolet opphevet.

Det er begrensede fellestrekk mellom thatcherismen og politikken som ble ført av borgerlige regjeringer her hjemme på 80-tallet

Høyre var for mindre stat, lavere skatter, lavere inflasjon og stor fleksibilitet i økonomien. Men vi kom aldri i nærheten av noen thatcherisme:

Reduserte offentlige utgifter som kunne dempet inflasjonspresset og gitt rom for skattelettelser, kom ikke. Tvert imot fikk vi betydelige økninger etter 1981.

Inn mot midten av 80-årene bidro i tillegg en kraftig kredittekspansjon til økt etterspørsel og forsterkede inflasjonsimpulser.

I avgrensede saker fikk vi en mer pågående linje overfor statlig industri med dårlige resultater.

Men disse svalene ga ingen sommer. Store og krevende strukturendringer ble ikke igangsatt. Det er symptomatisk at kredittmarkedene ble liberalisert uten større endringer i finansinstitusjonenes regelverk, i beskatningen av lån eller myndighetenes signaler om lav rente. Volumene ble sluppet fri, rett og slett.

Enkelt ble kostbart

Det var populært der og da, og det krevde ingen omfattende endringer eller konflikter av den typen som red jernladyens øyer.

Høyre, og statsminister Kåre Willoch, var for mindre stat, lavere skatter, lavere inflasjon og stor fleksibilitet i økonomien. Men vi kom aldri i nærheten av noen thatcherisme, skriver Einar Lie. Kåre Willoch i samtale med Margaret Thatcher i 1985. Foto: PER LØKCHEN/NTB SCANPIX

Men den enkle løsningen ble kostbar i lengden. Willoch videreførte ikke politikken med trepartssamarbeid omkring inntektsoppgjørene der myndighetene deltok. Forholdet til fagforeningene ble nok kjøligere, men deres makt ble ikke begrenset.Begge deler ble høylytt bekreftet gjennom lockouten i 1986, der jern— og metallarbeiderne vant en knusende seier etter at forbundslederen hadde raljert over statsministerens oppfordring om å moderere seg.

Norge endret seg likevel. Men det skjedde ved andres grep enn i det konservative Storbritannia. I sin spalte i Bergens Tidens og Stavanger Aftenblad har Morten Strøksnes pekt på at de store reformer i norsk sammenheng er gjennomført av sosialdemokrater.

Under overskriften "Thatcher uten baller" viser han særlig til Jens Stoltenberg (Ap), som har gjort nesten alt Thatcher har gjort, bortsett fra å slanke offentlig sektor og legge seg ut med fagforeningene.

Reformatoren i norsk økonomisk politikk

Henvisningen til sosialdemokratiet har mye for seg, men referansen til dagens statsminister blir å hoppe over den virkelig store reformatoren i norsk økonomisk politikk de siste tre-fire tiårene, som uten tvil er Gro Harlem Brundtland (Ap).

Fra hennes regjeringsdannelse i 1986 og de neste syv-åtte årene ble virkelig dyptgripende i det eksisterende styringssystemet gjennomført.

Midt i denne perioden hadde Jan P. Syse (H) et år som sjef for en koalisjonsregjering, og endringene fortsatte uavbrutt under og etter dette intermezzoet:

En forpliktende inflasjonsbekjempelse tok til. Prinsipper for statlig eierskap ble lagt om, gjennom en serie nedleggelser og konkurser i statlig eid virksomhet. Kreditt- og kapitalmarkedene ble fullstendig liberalisert, en gjennomgripende skattereform gjennomført, energi- og telemarkedene deregulert, og det på en måte som brakte Norge i front for tilsvarende liberaliseringsprosesser i Europa.

Likhetstrekk

For retningen på og kraften i de økonomiske reformene har derfor Brundtland større likhetstrekk med den britiske jernladyen enn noe mannlig norsk motstykke det er mulig å få øye på.

I motsetning til Willoch – men i en slags likhet med Stoltenberg, kanskje – hadde Brundtland et godt forhold til fagbevegelsen.

Hva Regjeringens økonomiske politikk i dag får ut av sin nærhet til LO, er jeg litt usikker på. Men det nære forholdet ble under Brundtland brukt til å trekke fagbevegelsen inn i et langvarig, forpliktende og effektfullt samarbeid for å bringe lønnsveksten ned og konkurranseevnen opp.

I dette samarbeidet ligger det nok en ideologisk forskjell til Thatcher. Men det var på denne måten store resultater raskt kunne oppnås i en norsk virkelighet.

Dermed er alliansen et sterkt uttrykk også for Brundtlands handlingsorientering og sterke gjennomføringsevne. Og heller ikke i dette skiller hun seg påfallende fra den britiske jernladyen.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Kåre Willoch fyller 90 år. Hans lange politiske liv er et enestående stykke samtidshistorie

  2. KOMMENTAR

    Fordi vi har råd til det | Einar Lie

  3. KOMMENTAR

    Var dette året da den nye ekstremismen ble født?

  4. KOMMENTAR

    Snakk med, ikke bare om

  5. KOMMENTAR

    Flust med penger på bok

  6. KOMMENTAR

    Snakk med, ikke bare om