Kommentar

Elitene må forstå hvor landet ligger | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Inge Grødum

Radikale på venstre- og høyresiden har mye felles. Det er ikke så rart.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Høyre-venstre-aksens ytterpunkter står – grovt sett – sammen mot EU, NATO, frihandel og globalisering. Inntil Donald Trump ble president, var også USA en samlende fiende. USAs motpoler, som Russland, forsvares fortsatt på begge flanker.

De forenes dessuten i opprøret mot den såkalte eliten, gjerne i et rop om at maktpolitikere, byråkrater og journalister ikke forstår vanlige folks bekymringer.

Faren ved at slike partier får makt er kjent: På flankene er demokratiet, ytringsfriheten (for alle) og rettsstaten i beste fall annenrangs hensyn. Se hvordan Trump prøver å styre USA.

Konsekvenser blir likevel bare et sidetema nå, for jeg vil konsentrere meg om årsaker.

For å begynne konkret: Jean-Luc Mélenchon fra alliansen France Insoumise («Ubøyelige Frankrike»), snarere Rødt enn SV, gjorde det skarpt i første runde av presidentvalget. Hans 19,6 prosent holdt likevel ikke til å komme til finalen.

Les også

Marine Le Pen tapte så det sang blant rike og fattige, unge og gamle. Bare én gruppe ville ha henne som president.

Mélenchons unnamanøver

Til manges overraskelse unnlot kandidaten så å anbefale støtte til liberale Emmanuel Macron mot ytre høyres Marine Le Pen.

Mélenchon-kampanjen sendte i stedet ut skjema til 450.000 registrerte sympatisører, med spørsmål om hvordan de ville forholde seg. Å stemme Le Pen ble ikke oppgitt som alternativ. Man skulle krysse av for å stemme Macron, å stemme blankt og å la være å stemme.

De som svarte, fordelte seg nokså jevnt på de tre alternativene.

Mélenchon endte med å anbefale ikke å stemme på Le Pen, men ville ikke anbefale Macron.

Etter at Macron søndag 7. mai slo Le Pen med stor margin, tyder bakgrunnstall på at syv prosent av dem som stemte Mélenchon i første runde, stemte på Le Pen i andre. 41 prosent satt hjemme eller stemte blankt.

Les også

Jean-Luc Mélenchon (65)

Et «valg mellom onder»

Kun halvparten av Frankrikes mest venstreorienterte velgere løftet altså en finger for å hindre at en innvandringsfiendtlig nasjonalist fra et parti med fascistiske røtter ble president.

Sett fra ytre venstre, sto valget nemlig mellom to onder, ikke mellom en dårlig og en middels kandidat: Macron er for frihandel og globalisering, noe man på denne fløyen mener truer franske lønninger og arbeidsplasser. Macron er for EU, en drivkraft for globalisering og frihandel. Han vil svekke faglige rettigheter, det man utenfor venstresiden kaller «å reformere arbeidslivet».

Le Pen er nasjonalist og har en aggressiv retorikk mot muslimer. Da hennes far nådde andre runde av presidentvalget i 2002, var dette nok til å samle venstresiden bak alternativet, konservative Jacques Chirac.

I dag, i terrorens tid, er verbale angrep på muslimer mindre kontroversielt. Dessuten tilbød Le Pen en front mot EU, frihandel og globalisering. Hun ble av mange, og i motsetning til Macron, oppfattet som genuint opptatt av dem som har falt utenfor.

Les også

Feil om høyrepopulismen i Europa | Kristin Clemet

Le Pen hadde klangbunn

Det nasjonale i Le Pens retorikk, så langt den dreide seg om å beskytte franske arbeidstagere, hadde også klangbunn på venstresiden. Om det ikke finnes mye rasisme på venstrefløyen, finnes det motstand mot arbeidsinnvandring fra andre EU-land.

Bildet er det samme i mange land. Selv om begge ytterfløyer også har støtte i høyere lag, kjemper de langt på vei om tradisjonell arbeiderklasse og sjiktet under. Kampen om de sistnevnte gruppene dominerer retorikken.

I motstanden mot tradisjonelle maktpartier i eller nær sentrum, høres fløyene ganske like ut.

Kritikken mot forbundskansler Angela Merkel fra venstrepartiet Die Linke og høyrepartiet AfD er sammenfallende: Hun svikter den jevne tysker, mener de.

Hovedskillet går – i Tyskland som ellers – i innvandringspolitikken, men det er ikke absolutt. En av frontfigurene i Die Linke, Sahra Wagenknecht, er også innvandringskritiker.

Les også

Det høyrepopulistiske bølgeskvulpet | Jan Arild Snoen

Rød journalistkritikk

Kritikken mot de såkalte elitene er ganske lik. Ytre høyres angrep på etablerte medier for å være positiv eller likegyldig til innvandring og til negative effekter av frihandel og globalisering, er langt på vei et ekko av tilsvarende kritikk fra ytre venstre gjennom mange år.

Så lenge jeg har vært i yrket, har venstrefløyen – også i Norge – kritisert journalister for å tilhøre en middelklasse som ikke bryr seg om arbeidere, trygdede og sosialhjelpsmottagere. Vi har intet forhold til klassebegrepet og bryr oss knapt om fagbevegelsen.

Kommer det en streik, er journalister aldri opptatt av om arbeidernes krav er rettferdige (unntatt ved journaliststreiker), kun av konsekvenser for «publikum» og for samfunnet. Når det siste står i sentrum, betyr det at mediene i praksis tar arbeidsgiverens parti eller bidrar til å presse frem tvungen lønnsnemnd.

Les også

Populisme på norsk – hvem er disse velgerne som føler seg utenfor? | Thore Gaard Olaussen og Idar Eidset

Grunn til kritikk

Slik har kritikken gått. Listen kan forlenges: Journalister har et (naivt) makroperspektiv på EU, frihandel og globalisering, uten å bry seg om hvordan vanlige folk rammes. Dessuten er journalister flest for NATO, uten vilje til å se nyansert på motpoler som Russland.

Det ligger i sakens natur at jeg tenker mitt om dette, men jeg ser jo at deler av kritikken har grunnlag i realiteter. Og det er lett å se likhetstrekkene med kritikken fra ytre høyre.

Resonnementet kan gjøres mer detaljert, for det er litt enkelt bare å si at journalister er middelklasse. Mediene rammes riktig nok av globaliseringen, for mye av den økonomiske krisen skyldes at Facebook og den slags giganter stikker av med annonsekronene, men journalister flest rammes ikke hardt. De glir lett over i informasjonsjobber, der det ikke er krise. Dessuten trues ingen norsk journalistjobb av en nyankommet innvandrer eller av outsourcing til Bangladesh.

Les også

Vi går inn i en tid hvor høyre- og venstre-aksen kommer i andre rekke. Det er bare å feste sikkerhetsbeltene | Bård Larsen

Må koble folk på igjen

Jeg bruker egen yrkesgruppe som eksempel på «elitene» som utgjør ytterfløyenes fiendebilde, men det samme kan stort sett sies om andre eliter.

Deler av det jeg beskriver her, finnes også i norsk debatt, men foreløpig er hverken høyre- eller venstreflanken ekstrem. Dette skyldes nok for en stor del at de sosiale forskjellene er små og at landet fungerer bra. Tendensene bør likevel ikke overses.

Mange mennesker vil hoppe av en utvikling de ikke liker. Terskelen over til politiske ytterpartier ser ut til å bli lavere. Det store spørsmålet er om etablerte, sentrumsnære krefter klarer å forstå og håndtere uroen i tide. Folk må gis en grunn til henge med i svingene igjen.

Les flere av Frank Rossaviks kommentarer:

  1. Les også

    Trumps mangel på hemninger og antenner er oppsiktsvekkende | Frank Rossavik

  2. Les også

    Ingenting er umulig i politikken, men nå er det vanskelig å se for seg annet enn at Merkel fortsetter | Frank Rossavik

  3. Les også

    En seier for optimismen og den gamle orden | Frank Rossavik

Les mer om

  1. Emmanuel Macron
  2. Donald Trump
  3. Marine Le Pen
  4. Angela Merkel
  5. Globalisering

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Begge kan vinne samtidig i Frankrike | Frank Rossavik

  2. VERDEN

    Ytre høyre mot ytre venstre. Dette er «marerittscenarioet» Europa kan våkne til på mandag.

  3. VERDEN

    De som elsker mangfold og åpnere grenser, har flertallet imot seg. – Nasjonalisme er vår naturlige tilstand, sier forsker.

  4. KRONIKK

    Sentrumspopulisten Macron spiller et uansvarlig spill med Frankrikes skjebne.

  5. LEDER

    Aftenposten mener: Sannhetens time for britiske Labour

  6. VERDEN

    Marine Le Pen tapte så det sang blant rike og fattige, unge og gamle. Bare én gruppe ville ha henne som president.