Kommentar

«Jeg vet hvem du er»

Jeg slapp inn fordi alle visste hvem min venn var. Og så ble jeg kastet ut igjen fordi én gjenkjente meg.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Antakya, Tyrkia

– Dette går helt fint, hadde Hamza forsikret meg på forhånd, smilende som alltid. – Vi sier ingenting om at du er journalist. Vi skal bare på besøk, og først når obersten har sluppet oss inn i teltet sitt, begynner du å stille spørsmål. Kamera får du ikke med, men du kan jo ta bilder med iPhone.

TV-stjerne

Og planen så ut til å virke. I porten til leiren i Sør-Tyrkia der deserterte offiserer fra den syriske hær holder til, vakte bare synet av Hamza Ghadban begeistring.

Min venn er TV-stjerne i eksil med eget show fra London som kan tas inn via parabolantenne i Syria. Så alle de ihuga regimemotstanderne som sto ved inngangen til leiren, kysset og klemte oss forbi de tyrkiske vaktene, som riktignok tok passene og telefonene våre.

Myndig stemme

Neivel, ingen mobilbilder altså. Men jeg fikk jo beholde penn og blokk, og et intervju med oberst Riyad al— Asaad, sjef for Den frie syriske armé (FSA) måtte vel redaksjonen klare å illustrere med et byråfoto? konkluderte jeg optimistisk mens jeg travet på den sølete bakken et par skritt bak Hamza og gjorde mitt ytterste for å se uskyldig ut. Og jeg lyktes visst med det, helt inntil vi stanset opp mellom teltrekkene for å hilse på oberst Malik al-Kurdi, FSA-sjefens nestkommanderende. Hva jeg gjorde for å påkalle meg oppmerksomhet, vet jeg ikke, men plutselig lød en myndig stemme bak oss:

– Hei, han der er journalist! Han skal ut! Nå!

Har vi møttes?

Bassrøsten viste seg å tilhøre den eneste mannen i leiren i mørk dress og slips. Han slo om til engelsk, henvendt til meg: – Ikke prøv å nekte, du er gjenkjent.

– Unnskyld, men hvor og når har vi møtt hverandre? Og hvem er du?

– Jeg sa ikke at vi har møtt hverandre, men at jeg vet hvem du er. Hva jeg heter får du ikke vite, men jeg arbeider i tyrkisk etterretning. Hør, bare det at du gikk gjennom porten, er et svært alvorlig regelbrudd. Journalister må søke utenriksdepartementet om tillatelse. Endelig godkjennelse blir gitt av Statsministerens kontor. Bare et brev med statsminister Erdogans underskrift kunne ha skaffet deg lovlig adgang hit!

Automatrifler

– Oi, det var jo mye styr, da, for et lite, kort besøk. Jeg tenkte vi kunne …

– Du har allerede tenkt for mye! Farvel! sa offiseren i sivil og gjorde tegn til to tyrkiske politisoldater i kamuflasjeuniform og med automatrifler over skulderen. De viste meg veien ut, til Hamzas høylytte, men forgjeves protester.

Selv fikk han bli, selvsagt. Noen er kjær og kjent. Andre blir bare gjenkjent.

Les mer om

  1. Kultur