Kommentar

Statsministerkandidaten Torbjørn Røe Isaksen kommer til syne

  • Thomas Boe Hornburg
    Politisk rådgiver i Arbeiderpartiet

Varakongen (18) savner tiltak og ikke bare analyser fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Stein Bjørge

Pragmatisk, men hverken tannløs eller planløs. Det er fasiten etter kunnskapsministerens andre år.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det begynte trått for Torbjørn Røe Isaksen.

I Regjeringens karakterbok i fjor høst skrev vi at kunnskapsministeren var "en stjerne som ikke skinner".

Det kom få initiativ. Målt mot forventningene var han en av de statsrådene som skuffet mest i sitt første år. Var Isaksen kanskje flinkere til å skrive kronikker enn å lede et departement?

Nå har et nytt stortingsår passert.

Av alle statsminister Erna Solbergs utvalgte, er kunnskapsministeren kanskje den som har størst grunn til å være fornøyd med utviklingen siden i fjor høst.

Isaksen er fortsatt lite synlig. Det stilles fortsatt spørsmål ved hvor godt han fungerer som toppleder for sitt store departement.

Isaksen er ikke en ny Gudmund Hernes. Ikke en ny Kristin Clemet heller.

Men det vi har sett siden i fjor høst er likevel en kunnskapsminister som i all hovedsak vet hva han vil og som får det som han vil.

Isaksens første år som minister kunne få en til å lure på om han virkelig er en så opplagt kandidat til å lede Høyre, og landet, senere i livet.

Isaksens andre år vitner om at det nok fortsatt er gode sjanser for at det er slik det går.

For det vi har sett fra Isaksens hånd det siste stortingsåret er nettopp den pragmatiske, brobyggende høyrereformismen som ser ut til å være nøkkelen til makten i Høyre – og til makt for Høyre.

Ingen ny Clemet

Vinterens viktigste sak på kunnskapsområdet, strukturreformen i høyskole— og universitetssektoren, er et godt eksempel. Den seilte nesten ubemerket gjennom Stortinget for fire uker siden. Det er en stor reform – ingen tvil om det. Men den viser også hvor forsiktig Isaksens høyrereformisme er.

Isaksen er ikke en ny Gudmund Hernes. Ikke en ny Kristin Clemet heller.

Hele høyskolereformen bygger jo på at institusjonene selv skal finne sammen. Det har de gjort – med det gjenstridige Vestlandet som unntak.

Høyre kunne dannet flertall med Venstre for en lov som ga en generell rett til å få starte privatskole. Men det ville ikke Isaksen

Reformen bygger på at de sammenslåtte institusjonene så selv skal rydde opp i en overflod av identiske – og middelmådige – studietilbud. Det gjenstår å se om de makter.

Reformen bygger på, for å gi enda et eksempel, at institusjonene selv velger valgt eller ansatt rektor – selv om utgangspunktet nå blir at rektorene skal ansettes.

Under dette ligger en skepsis til styring og en forsiktighet som vi også gjenfinner på flere andre områder.

Selv tiltak som Høyre lenge og skråsikkert har markedsført som veien til "drømmelæreren", lanseres som piloter og prøveprosjekter. Nye karriereveier for lærere – såkalte lærerspesialister – prøves på skarve 200 lærere.

Såkalte innstegsstillinger for lovende forskere skal testes grundig før man trykker på den store knappen.

Skuffet Høyrefolk

En annen, og beslektet, side ved denne høyrereformismen er pragmatismen. Det beste eksempelet fra Isaksens siste år er privatskolene.

Høyre kunne dannet flertall med Venstre for en lov som ga en generell rett til å få starte privatskole. Men det ville ikke Isaksen. I stedet inngikk Høyre i vår et forlik med både Venstre og KrF.

Det forliket innebærer at privatskoler med offentlig finansiering fortsatt må ha et særskilt grunnlag eller formål.

Det er "ikke politikere og byråkrater som skal bestemme hva slags skole elever og foreldre skal kunne velge", skrev en skuffet Jan Arild Snoen i Aftenposten.

Men slik er Isaksens pragmatisme.

Det samme ser vi i spørsmålet om karakterer i barneskolen. I utstillingsvinduet Oslo er Høyre rastløse for å få prøve. Men kunnskapsministeren virker hver gang han blir spurt mest opptatt av å understreke at det nasjonalt ikke vil innføres karakterer i barneskolen på hans vakt.

Tannløs

En slik pragmatisme blir lett tannløst.

Men Isaksen, og statssekretær Bjørn Haugstad (H), har gått hardt frem overfor de høyskolene som vil fortsette alene. Grunnstipendet til elever på videregående skole skal målrettes – et sjeldent eksempel på en velferdsordning som kuttes. Og det gjeninnføres et tak for fravær i videregående skole.

Det vitner om at Isaksen kan (små) bite fra seg om han må.

Hans pragmatisme synes derfor hverken helt endeløs – eller planløs.

Den er tvert i mot i Erna Solbergs ånd. Den bygger bro på borgerlig side. Og den treffer et folk samlet i sentrum av politikken.

Denne reformismen synes derfor som den letteste, ja kanskje den eneste, veien til makt - i Høyre og for Høyre.

Hør den blå regjeringens halvveisrapport bli diskutert i ukens Aftenpodden. Her eller i itunes.

  1. Les også

    Torbjørn Røe Isaksen, hva skal du gjøre med mobbingen?

  2. Les også

    Får åpne privat kokkeskole likevel

  3. Les også

    Arbeid og barnehager er viktigere enn barnetrygd

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    - Jeg vil gi Kunnskapsministeren karakteren 6 for dette forslaget

  2. POLITIKK

    Høyre dropper karakterer fra 5. klasse

  3. KOMMENTAR

    Kunnskapsministeren og hans handlekraftige statssekretær har i stillhet fått til det kommunalministeren har bommet på

  4. KOMMENTAR

    Holocaust er tilbake. Hamsun, Undset og Ibsen er enda mer ute enn før.

  5. KULTUR

    Gudmund Hernes etterlyser kunstprofessorater som forsvant

  6. POLITIKK

    Torbjørn Røe Isaksen: – Jeg tar meg av og til i å savne Jens Stoltenberg