Kommentar

En leder med varig innflytelse

  • Nils Morten Udgaard
    tidligere utenriksredaktør i Aftenposten

Warszawa 7. desember 1970. Vest-Tysklands forbundskansler Willy Brandt kneler ved monumentet over ofrene etter oppstanden i Warszawa-ghettoen i 1943. NTB SCANPIX SCANPIX

For 100 år siden i dag ble han født – politikeren som kom til oppgaven som tysk kansler med norsk livserfaring og alltid så utfordringene i et europeisk perspektiv.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hundre år etter sin fødsel hever Willy Brandt fremdeles en advarende hånd over tysk politikk, på sin sokkel i sosialdemokratenes hovedkvarter i Berlin. Han er alltid til stede og synlig i bakgrunnen når SPDs ledere opptrer i mediene.

På Unter den Linden, byens historiske paradegate, har han sitt eget hus, der du kan se hans første artikler i Arbeiderbladet i Oslo fra april 1933, bare dager etter at han flyktet nordover fra naziregimet 19 år gammel.

Et lite stykke Norge

I fødebyen Lübeck, den gamle hansa-hovedstaden, gir Willy Brandt-museet deg et lite stykke Norge, med Arbeiderpartiets valgplakat «By og land hand i hand» og Martin Tranmæl på veggen. Og brevet fra klasseforstander Walter Kramer til Brandts mor: «Hold deres sønn borte fra politikken! Gutten har gode evner. Politikken vil ødelegge ham».

Slik gikk det ikke. Willy Brandts posisjon i det tyske samfunn har vokst, også etter hans død i 1992. I dag fremstår han som et forbilde, i den evige læreprosess som demokratisk politikk er.

Han var en rasjonell leder som alle kunne fornemme også fanget opp egne og andres følelser, med en kunstners sensibilitet overfor stemninger og historie. Han husket Tyskland fra før 1933, da Hitler overtok. "Han oppga aldri håpet om en samling av det delte Tyskland; det er hans viktigste bidrag", mener sønnen Peter. Han er historiker og utkom nylig med en ny bok om sin far.

Brandt kom til Norge med bare én bok i bagasjen, Karl Marx' Das Kapital . Han engasjerte seg så intenst på venstrefløyen at Aps partiformann og Brandts mentor Oscar Torp truet med norske myndigheter, som ville vite om denne flyktningen var «arisk» eller «jøde». Men Brandt fikk også oppleve Aps store kursendring med «bondeforliket» i 1935 på nært hold. Revolusjonen ble lagt til side.

Impulser

Foran Brandts 75-årsdag i 1988 spurte jeg ham om hvor viktige årene i Norge var for ham. «Det er ingen overdrivelse å si at de var av avgjørende betydning for meg. Jeg kom dit ganske ung, med den spesielle tyske bakgrunn i Weimar-republikken og nazistenes maktovertagelse. Da å komme i såpass nær kontakt med nordisk demokrati og med skandinavisk krisediplomati i midten av 30-årene, det var jo en ny og sterk impuls – og det samme var den spesielle erfaring med den form som norsk opposisjon fikk mot okkupasjonen under krigen», svarte han.

Brandt har også sagt at «jeg er stolt over at jeg … mens jeg oppholdt meg i Skandinavia, kunne kvitte meg med doktrinære eggeskall». Hans vei til kanslerkontoret gikk via en storkoalisjon i årene 1966-1969, der han var utenriksminister og et tidligere medlem av nazipartiet, Kurt-Georg Kiesinger, forbundskansler. Men deretter overtok Brandt. 24 år etter 1945 var tiden kommet for en tysk toppleder fra «den andre siden» under Det tredje rike.

Klarsyn

Brandts styrke som politiker var at han så klarere og tenkte modigere enn andre – i 1933; i kampen mot Stalins kommunister som borgermester i Vest-Berlin, plikten til forsoning østover, behovet for å åpne armene for landsmenn østfra da Berlin-muren raste. Uten forbehold og uten ønske om å innlemme deler av østtysk sosialisme i Vest-Tyskland, noe mange partifeller ville.

Knefallet i Warszawa

To viktige slagord i tysk historie er knyttet til Brandt: «Vi må våge mer demokrati» – i et land som bare skritt for skritt arbeidet seg ut av øvrighetsstatens mentalitet. «Forvandling gjennom tilnærming» østover. Mer kontakt og samarbeid skulle myke opp regimene i øst. Han lyktes, først i Polen og sist i østtyske DDR.

Et vendepunkt var Brandts knefall i Warszawa-ghettoen i 1970, det første tyske kanslerbesøk i Polen etter krigen. Han skrittet over den åpne plassen – der tyske nazister hadde samlet jøder på vei til dødsleirene – bak to polske soldater med en kjempekrans.

Brandt gikk ned i kne. «Jeg følte at en krans ikke var nok», er alt han har villet si etterpå. Men han skapte en ny politisk virkelighet. Symbolkraften var enorm. Og hjemme mente 41 prosent av tyskerne at knefallet var «passende», mens 48 prosent ennå så det som «overdrevet».

Nasjonal politiker

Brandt lett turbulente privatliv var med på å bringe ham nærmere velgerne. Hans første kone, Carlota Frahm, drev lenge et litterært agentur på Majorstuen i Oslo, der deres datter Ninja bor og har arbeidet i skolen. Men det var Rut Brandt fra Hamar som ble Tysklands førstedame, inntil han forlot henne i 1980 – og de møttes aldri igjen. Hun er mor til de tre sønnene, Peter, Matthias som skritt for skritt er blitt en kjent skuespiller, og billedkunstneren Lars.

Fredsprisen mottok han i 1971, og da var det Unge Høyre som fikk i stand fakkeltog til Grand Hotel – for venstresidens ungdomspartier så på Brandt som kapitalist, kald kriger og lidenskapelig EU-forkjemper. Men han døde som en nasjonal politiker, med en begravelse avtalt med Helmut Kohl, etterfølger, kristeligdemokrat og til slutt en politisk venn. Etter en høytidelig «statsakt» i nasjonalforsamlingen ble Brandts kiste ført ut av Riksdagen i Berlin på skuldrene av åtte tyske soldater, svøpt i landets flagg.

Brandt forblir en av 1900-tallets helt store politiske eventyrskikkelser.

nils.morten.udgaard@aftenposten.no

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    «Brandts gate er en pussig mangel i en by full av gateoppkallinger etter B-, C- og D-kjendiser som har satt langt mindre spor»

  2. VERDEN

    Kjempen som falt

  3. KOMMENTAR

    Det dukket opp en dagbok på loftet: «Følelsene tar fullstendig makten fra en»

  4. KRONIKK

    Navnet motorveien mellom Warszawa og Berlin fikk for tre år siden, er dypt ironisk

  5. KOMMENTAR

    Tyske liberale vil komme Putin i møte | Frank Rossavik

  6. KRONIKK

    Når partiene flises opp, er det tegn på en dypere krise | Bernt Hagtvet