Kommentar

Høyre ligner stadig mer på et moderne sosialdemokratisk parti | Einar Lie

  • Einar Lie, professor i økonomisk historie, UiO

Fjorårets store overraskelse var ikke bare at Arbeiderpartiet ikke greide å legge opp en fornuftig valgkamp, men at oppgjøret etterpå gikk i runde på runde, med åpen strid om skyldfordeling og stortingsverv, skriver Einar Lie. Bildet er fra første partiets første landsstyremøte etter valgnederlaget. Foto: Pernille Nielsen / NTB scanpix

Mens Arbeiderpartiets ledelse kler seg og ter seg som høyrefolk.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter en lang valgkamp der politiske saker knapt var oppe, etter en nokså stille utvidelse av Regjeringen, og midt i en lavine av metoosaker som har preget presse og partier i mange uker, kan vi fastslå at det er lenge siden det ble diskutert politikk her i landet.

Gjennom siste trekvart års sekvens av saker, er det likevel et tema som peker seg, ut, og det er Arbeiderpartiets stadig mer krevende situasjon, politisk og organisatorisk.

Kollektivet og individet

«Når vi bruker ordet «parti» om dem alle,» skrev historikeren Jens Arup Seip om vårt partilandskap, «er det på samme måte som vi bruker ordet fugl både om en høne og en ørn.» Det var her ørnemetaforen ble skapt.

Og det som skilte ørnen fra hønsene, var en stor, sentralisert organisasjon, der ansatte og tillitsvalgte hadde en sterk lojalitet til partiet.

Skarp strid om lederverv har man likevel hatt, men de har nå en bredde og en type utslag man ikke har sett tidligere.

Fjorårets store overraskelse var ikke bare at Arbeiderpartiet ikke greide å legge opp en fornuftig valgkamp, men at oppgjøret etterpå gikk i runde på runde, med åpen strid om skyldfordeling og stortingsverv.

Les også

Kommentator Therese Sollien: Arbeiderpartiet er dødt – leve det uansvarlige Høyre

Tajiks brudd med lojalitets tradisjon

Giske-saken har gitt åpne motsetninger og lekkasjer i Titanic-klassen, og konfliktene vil garantert ikke bilegges ved Støres konklusjon om at Giske har gjort seg skyldig i seksuell trakassering.

Hadia Tajik er av mange blitt berømmet for å ha snakket åpent innad og utad og trosset den ledelsen hun er en del av ut fra selvstendige gode verdivurderinger. Ingenting markerer bruddet med tradisjonen så godt som dette.

De siste årene har imidlertid Høyre gradvis visket ut de fleste forskjeller mellom egen politikk og Arbeiderpartiets. Bildet er fra fjorårets første valgdebatt under Nord i Sør konferansen i Oslo idet statsminister Erna Solberg og leder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre hilste på hverandre. Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

«Mens vi har dårlig samvittighet hver gang vi bøyer oss for partiet istedenfor å gjøre det vi, individuelt sett, mener er rett, så er det åpenbart motsatt hos dere», sa Høyres Svenn Stray engang. Og senere undersøkelser har vist at nettopp Høyre og Arbeiderpartiet ligger mot hvert sitt ytterpunkt i hvordan man forholder seg til henholdsvis partikollektivet og egne synspunkter.

Det er til det kjedsommelige påpekt at Støre snakker og ter seg som en høyremann. Men Tajik minner i avveiningen mellom det individuelle og kollektivet mer om Strays høyremenn enn en norsk sosialdemokrat.

At hennes selvstendige opptreden aksepteres og hylles, vil nødvendigvis få konsekvenser; man kan ikke forlange kanindisiplin av medlemmene når nestlederen opptrer som hun står utenfor ledelsen.

Les også

Nikolai Astrup: Høyre er et velferdsparti - Hadia Tajik tar feil om historien og feil om fremtiden

Les også

Norske sosialdemokrater og franske reformer | Mathilde Fasting

Det sosialdemokratiske forfall

Den organisatoriske slitasjen kommer samtidig og henger sammen med en uvanlig krevende politisk situasjon.

I Europa har vi sett en dramatisk nedgang for mange sosialdemokratiske partier.

Særlig etter finanskrisen har de tradisjonelt styringsorienterte og samtidig internasjonalt orienterte sosialdemokratiske partier kommet i vanskeligheter.

I mange land har de tidligere storpartiene stått uten fungerende virkemidler i møte med massearbeidsledighet og statsfinansielle problemer. Tillit og oppslutning er tapt. Markedskritiske partier har meldt seg til venstre og nasjonale, innvandringskritiske partier til høyre.

Les også

Mer enn ti europeiske land har avholdt valg i 2017. Her er seks viktige lærdommer.

Den norske konsensus

I norsk politikk er det ikke slik. Vi har en robust velferdsstat, holdt oppe ikke minst av oljesterke statsfinanser. Dette gir fortsatt rom for styring i en relativt åpen verden.

Den norske, politiske trusselen mot et styringsorientert Arbeiderparti er annerledes. I norsk politikk har vi stor stabilitet og konsensus. Regjeringsskifter gir sjelden brå politikkomlegginger.

Arbeiderpartiet og Høyre utgjør normalt tyngdepunktet i hvert sitt regjeringsalternativ.

Og forskjellene i politikk for økonomi, velferd og arbeid er ikke særlig store, selv om begge partier har pleid å gjøre maksimalt ut av dem som måtte finnes.

Les også

Mange håpte at Carl Bildt skulle bli redningsmannen for Høyres søsterparti. Det blir han ikke.

Høyre i sentrum

De siste årene har imidlertid Høyre gradvis visket ut de fleste forskjeller mellom egen politikk og Arbeiderpartiets. Mens Arbeiderpartiets ledelse kler seg og ter seg som høyrefolk, ser Høyre stadig mer ut som et moderne sosialdemokratisk parti.

Veksten i velferd og offentlige utgifter har under Erna Solberg vært formidabel.

Skattereduksjoner har vi hatt, men forbausende små i forhold til fellesutgiftene. Hvis man i dag leser stortingsdokumentene fra innføringen av handlingsregelen i 2001, med redegjørelsene av hvordan inntektsøkninger bør gå dels til velferd, dels til infrastruktur og dels til skattelettelser, må man fastslå at de første formålene, utgifter for fellesskapet, har fått det aller meste.

I tillegg til dette er partiet nå for et stort, statlig eierskap, og all gammel reservasjon med tanke på trepartssamarbeidet i arbeidslivet ut til å være forlatt, med en ofte reservasjonsløs tilslutning til dyre forslag LO og NHO sammen måtte komme opp med.

Hadde man som tankeeksperiment kunnet flyttet seg tilbake i tid og lagt frem et finansielt og politisk regnskap for de siste årene for politiske og økonomiske kommentatorer i 2001, tror jeg de ville gjettet på at vi hadde hatt en passe rød regjering de siste årene.

Og hadde de fått lese siste regjeringserklæring – med vekt på arbeid, likhet, velferd, klima og bekjempelse av fattigdom, alt under vignetten «Bærekraftig velferd» – ville de vært nokså sikre på at dette er riktig.

Les også

Stortingets rikeste får ansvaret for verdens fattigste

Ingen klar retning

Arbeiderpartiets tydeligste svar i valgkampen på Solbergs glidning mot sentrum var å overby Regjeringens planer om vekst i offentlige budsjetter, samt å foreslå økte skatter for å finansiere dette. Det var et fantasiløst, men dristig grep og det gikk ikke hjem.

Ved valget lekket Arbeiderpartiet velgere til alle partier bortsett fra Venstre og KrF.

Det lekket mest til rødgrønn side, men senere meningsmålinger viser at også regjeringssiden vokser med Arbeiderpartiets krise.

Når Arbeiderpartiet en vakker dag gjenopptar arbeidet med å diskutere politikk, vet ledelsen at det er velgere å hente i radikal retning.

Men den vet også at partiet ikke kan la Høyre overta det pragmatiske sentrum. Da vil Arbeiderpartiet å miste sin posisjon som moderat styrings- og reformparti, med langsiktige konsekvenser for velgeroppslutning og for hvordan en fremtidig ikke-blågrønn regjering vil se ut.

Les også

Jonas Gahr Støre: – Vi kan ikke ha det slik at alle mennesker som har tråkket over en grense er evig fortapt

Lys i mørket

Nå har partiet alltid mulighet til å redefinere sin politiske rolle på aksen høyre-venstre, slik Gro Harlem Brundtland gjorde det med sin kraftfulle, men krevende modernisering sent på 1980-tallet.

Men det er ikke lett å gjenta noe slikt. Dagens politiske utfordring er minst like stor som åttitallets. Og velgeroppslutningen er lavere, ledelsen står langt svakere, og den organisatoriske disiplinen og lojaliteten er nær en historisk bunn.

Men skulle oppgaven bli for vanskelig, så er det kanskje en trøst å vite at det for tiden, slik Solberg regjerer, mer er Arbeiderpartiets posisjon enn det er sosialdemokratisk politikk som er truet her i landet.

Her finner du flere søndagsrefleksjoner av Einar Lie:

  1. Les også

    Det glemte opprøret | Einar Lie

  2. Les også

    Universitet og høyskoler: En stor og stille reform | Einar Lie

  3. Les også

    Kompetent og dyktig statsråd etterlyses | Einar Lie

  4. Les også

    Næringslivsjournalistikken står i fare for å havne i et ekkokammer | Einar Lie

Les mer om

  1. Politikk
  2. Arbeiderpartiet (Ap)
  3. Høyre (H)
  4. Handlingsregelen
  5. Erna Solberg
  6. Jonas Gahr Støre

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Jonas Gahr Støre er rett mann til gal tid

  2. KOMMENTAR

    Politiske valg har stort sett ikke vært så viktige her i landet. Men dette er i ferd med å endre seg.

  3. KOMMENTAR

    Arbeiderpartiets oppgjør holder på å rive partiet i stykker

  4. KOMMENTAR

    Støre sliter med rødgrønt kaos. Han kan slappe av og bruke Solbergs metode.

  5. KOMMENTAR

    Dårlige tenner er sterkt knyttet til ressurser og sosial status. Men dette er ingen viktig politisk sak. Hvorfor?

  6. KOMMENTAR

    «Aps vei videre er ikke så lett å få øye på»