Kommentar

Minneord: Tom Petty var folkets artist | Robert Hoftun Gjestad

Tom Pettys historier om det lille menneskets kamp for eget liv og evig kjærlighet gjorde ham stor og viktig, skriver musikkansvarlig Robert Hoftun Gjestad.

Tom Petty sto på scenen med sitt The Heartbreakers til det siste. Mandag for kun én uke siden var siste konsert i Hollywood. Amy Harris / TT / NTB Scanpix

  • Robert Hoftun Gjestad
    kulturjournalist

Det er ikke ofte Bob Dylan uttaler seg til mediene, men mandag kveld gjorde han et unntak etter Tom Pettys plutselige bortgang, bare 66 år gammel. Dylans ønske om å minnes og hylle en kamerat sier noe om posisjonen Tom Petty hadde blant sine medartister.

Han var som et grunnfjell av amerikansk rock. En artist som aldri vek fra den melodiske grunntonen og troen på rocken og gitarspillets kraft. En som aldri sluttet å fortelle historier om det lille menneskets kamp for eget liv og evig kjærlighet i det amerikanske samfunnet.

Helt fra den første låten man la merke til fra debuten for nøyaktig 40 år siden, «American Girl» – «Well she was an American girl, raised on promises, she couldn't help thinkin', that there was a little more to life somewhere else» – til den fortvilte singlen «Forgotten Man» på Pettys siste album for tre år siden.

  • Les også: Tom Petty er død. Slik reagerer kolleger og venner.

8000 mennesker fikk endelig se Tom Petty på norsk jord igjen, 20 år siden forrige gang, under Norwegian Wood i 2012. Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Folkets historieforteller

Men disse fortellingene var også grunnen til at Tom Petty aldri bare ble «artistenes artist», men ganske raskt og i enda større grad folkets mann. En som uten omveier og komplisert språk fortalte deres historier.

Som i like rørende som vonde «Even the losers» fra klassikeren og gjennombruddsalbumet Damn The Torpedoes fra 1979: «It was nearly summer, we sat on your roof. Yeah, we smoked cigarettes and we stared at the moon. I showed you stars you never could see. It couldn't been that easy to forget about me».

Et realt glimt av lykke der oppe på taket, altså, men som enhver romantiker vet: Det kunne ikke vare. Likevel peker denne låttittelen frem mot resten av Tom Pettys store katalog av klassiske låter, historier og persongalleri.

Om alle disse amerikanske «Rebels» som synger «Here comes my girl» og forsvinner «Free fallin´» mens de er «Runnin´ down a dream» og «Learning to fly». Alltid bestemt, «I won´t back down», og håpefulle på vei «Into the great wide open». Til mulighetenes L.A., der hvor himmelen alltid er blå.

Suksess som en traveling Wilbury

Tom Petty og hans The Heartbreakers oppnådde større og større suksess fra det millionselgende gjennombruddet i 1979 og frem til tidlig 1990-tall. Ikke minst da Petty ble en femtedel av supergruppen The Traveling Wilburys på slutten av 80-tallet, og i kjølvannet ga ut soloalbumet Full Moon Fever.

Selv ikke brannstifteren som tente på artistens hus og hjemmestudio i California i mai 1987, kunne stoppe Tom Petty i denne perioden.

Supergruppen The Traveling Wilburys: Fra venstre Bob Dylan, Tom Petty, Roy Orbison, George Harrison, og Jeff Lynne. Warner Music

Fra midten av 1990-tallet og frem til mandag kveld har Tom Petty liksom alltid vært der, uten å gjøre så mye ut av seg. Nye album med enkelte gode låter har kommet med jevne mellomrom, ja, men Petty var aldri den som ropte høyest, heller ikke live.

  • Se Tom Petty spille klassikeren «Refugee» live i London i sommer:

En flott avskjed i London

På grunn av sterk flyskrekk besøkte Tom Petty sjelden Europa, men turnerte USA flittig. I 2012 kom han derimot over, for første gang på 20 år, og holdt blant annet en bejublet konsert under Norwegian Wood i Oslo.

Nå i sommer var han faktisk tilbake i Europa med sitt The Heartbreakers for én siste gang, i Hyde Park i London, som en del av jubileumsturneen der han i år feiret 40 år med bandet.

VI litt over 60.000 som sto der på sletten den varme sommerkvelden fikk se og høre den vante Tom Petty, kledd i klassisk rød skjorte og svart vest, med halvlangt hår og skjegg. Smått ufokusert og mumlende mellom låtene der oppe på scenen, men med et ansikt som gang etter gang åpnet seg i et glis da gitarist Mike Campbell dro i gang en låt.

Helt til slutt kom selvfølgelig «American Girl», i all sin gitarprakt. «Oh yeah, all right, take it easy, baby, make it last all night». Vi visste det selvfølgelig ikke da vi gikk smilende ut av Hyde Park den kvelden, men for en flott avskjed med en stor og viktig artist.

Les mer om

  1. Rock (musikk)
  2. Musikk
  3. Minneord

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Tom Petty er død. Slik reagerer kolleger og venner.

  2. KULTUR

    Tom Petty døde av overdose

  3. KULTUR

    Jason Isbell: Leverer sitt fjerde knallalbum på rad

  4. KULTUR

    Stor tolkningskunst av Ane Brun

  5. KULTUR

    Mer blod, flere låter fra Bob Dylan: Kjærligheten er en ensom ting

  6. KULTUR

    Fay Wildhagen: Et album å gråte ut til, men på en god måte