Stormløp mot Syria

Regjeringen i Damaskus har fått skylden for det meste i Midtøsten den siste tiden. Det er både unyansert og historieløst. Det kan også være farlig.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

VOLDSHANDLINGENE har tårnet seg opp på tre arenaer i Midtøsten de siste to ukene:Den 14. februar ble Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri drept i en kraftig bombeaksjon i sentrum av Beirut.Sist fredag kveld krevde en selvmordsaksjon i Tel Aviv minst fem dødsofre, mens dusinvis av israelske ungdommer ble såret.Og i Irak fortsetter opprøret mot den amerikanskledede okkupasjonen. I går ble minst 115 mennesker drept i byen Hilla i det blodigste angrepet i sitt slag siden Saddam Husseins regime ble fjernet for snart to år siden.I hvert av disse tilfellene er søkelyset blitt rettet mot Syria. President Bashar al-Assads regime blir anklaget for å ha stått bak drapet på Hariri, for å ha gitt en islamistisk gruppe klarsignal for angrepet i Tel Aviv, og for å tillate islamistiske opprørere å ta seg inn i Irak.Uten å ta stilling til holdbarheten i disse påstandene, må det være lov å påpeke følgende:Det er beleilig for libaneserne å legge skylden for Hariri-drapet på Syria, fordi det gjør at de kan unngå å granske den rolle som interne grupper, deriblant Hizballah, kan ha spilt.Det er beleilig for både israelere og palestinere å hevde at syrerne ga klarsignal til selvmordsaksjonen i Tel Aviv. Derved reduseres faren for at ugjerningen skal avspore den fredsprosess som så smått har kommet i gang igjen.Og det er beleilig for USA å rette søkelyset mot infiltratører utenfra, i stedet for å erkjenne at opprøret i Irak fremfor alt drives frem av intern motstand mot okkupasjonen.Dette stormløpet kan ha noe for seg dersom det bidrar til å svekke Syrias innflytelse i Libanon, hvor syriske tropper rykket inn i 1976. Derved berget de etter alt å dømme landets kristne militser fra å lide nederlag i den borgerkrigen som hadde startet året før og som skulle fortsette i enda halvannet tiår. Med tiden bidro de også til å få slutt å borgerkrigen, og derved til å stabilisere Libanon.President Assad har fulgt en slik linje med gradvis tilbaketrekning fra nabolandet — under motstand fra mer militante krefter innen hans eget sikkerhetsapparat. Dersom presset mot Syria skal ha noen hensikt, må det føre til at disse kreftene svekkes, og ikke til at de styrker sin posisjon i Damaskus.Per A. Christiansen er journalist i Aftenpostens utenriksredaksjon.