Kommentar

Leilighetsnormen er boligpopulistenes hatobjekt | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

I 2013 gikk det tregt med salget av små leiligheter. Ingen kom da Aftenposten besøkte denne visningen av en 21 kvadratmeter stor leilighet i Oslo sentrum. Foto: Rolf Øhman

Det er ikke uenigheten om små og store leiligheter som er det oppsiktsvekkende i boligvekstutvalget. Det er enigheten.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Boligpolitikk er en intrikat og til tider inkonsekvent affære. En rekke avveininger må gjøres: Politikerne vil at folk skal eie boliger, men kun sin egen. De vil ha gentrifisering, men ikke for mye. De vil ha fart i boligbyggingen, men ikke på bekostning av kvaliteten.

Leilighetsnormen er et forsøk på å tøyle markedskreftene, og et yndet hatobjekt for boligpopulister. Det enkle argumentet er at «det hindrer økt boligbygging», som igjen er det enkleste svaret når boligprisene stiger.

Boligbransjen har ønsket å fjerne normen, som altså pålegger en minstestørrelse på 35 kvadratmeter og 40 prosent leiligheter over 80 kvadratmeter.

Ville styre boligsammensetningen

Innføringen av normen i 2007 kom blant annet som følge av trenden med små innskuddsleiligheter, der de minste var under 20 kvadratmeter. Normen ble vedtatt fordi Venstre valgte å stemme med sosialistisk side i bystyret.

Hovedbegrunnelsen er at boligtypen som til enhver tid selger mest, ikke nødvendigvis gir en boligsammensetning indre by er tjent med. Leilighetsnormen skal sørge for at også plasskrevende barnefamilier kan bo i byen.

Men skal de bo der, tar de naturligvis plassen fra noen andre. I tillegg kan boligbyggerne ha rett i at prosjekter ikke blir startet når man er nødt til å bygge boliger som er mindre lukrative pr. kvadratmeter.

  • Er det regulert boliger nær deg? I dette kartet kan du se hvor det er regulert boliger, som ikke er blitt bygget (for abonnenter)

Barnefamilier er et gode

Spørsmålet er derfor: Kan Oslo leve med at det bygges færre små leiligheter i sentrum enn det som potensielt er mulig?

Tross heftig prisutvikling på små leiligheter bør svaret fremdeles være «ja». Byutvikling handler også om hvem som bor hvor. Barnefamilier er stort sett et gode for lokalmiljøene: De blir boende lenger og er gjerne mer engasjert i lokalmiljø og oppvekstvilkår.

Så kan man også innvende at det like gjerne kan være velbeslåtte pensjonister som kjøper store leiligheter i sentrum. Det er relevant, på lik linje med at unge også fortrenges fra de små leilighetene, fordi andre kjøpesterke grupper ønsker å investrere i slike.

Uansett bør ikke boligprisene være det sentrale argumentet, men hva slags by man vil ha i indre sentrum. Boligmarkedet kan se annerledes ut i fremtiden, men de store leilighetene som nå blir bygget, vil fortsatt eksistere.

Uten en leilighetsnorm de siste ti årene ville det ha blitt bygget flere små leiligheter i sentrum, men det er ikke gitt at det ville gitt hverken lavere priser eller en bedre by. Kanskje ville enda flere 50-åringer med god råd investert i slike, og dermed økt utleiegraden ytterligere. Rentenivået har nok langt større innflytelse på prisene enn leilighetsnormen.

Aksepterer norm

Strengt tatt er det ikke uenigheten om leilighetsnormen som er det overraskende i boligvekstutvalget - det er enigheten. Forslaget fra boligbyggersiden i utvalget er en moderat liberalisering av dagens norm. De har akseptert premisset om at det er nødvendig med en leilighetsnorm som styringsinstrument i byutviklingen.

Det er også en erkjennelse av at markedskreftenes gravitasjon ikke bør være den eneste styrende faktor når det gjelder størrelse på byens boliger.

Les mer om

  1. Boligpolitikk
  2. Byutvikling
  3. Oslo