Kommentar

22. juli-vegringen

Jeg vil gjerne bidra, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Da er det lettere å la være å si noe om det.

Fortsatt føles det utidig å løfte frem min egen opplevelse av å synke ned i knestående på gulvet i gangen hjemme da telefonene fra Utøya begynte å komme, skriver Marianne Marthinsen.
  • Marianne Marthinsen
    Spaltist og stortingsrepresentant (Ap)

Det var helt stille i gatene. Det er det jeg husker best fra dagene rett etterpå. Jeg gikk gjennom sentrum fra Stortinget mot Folkets Hus på Youngstorget, kanskje var det 24. juli eller 25. Jeg er ikke sikker.

De få menneskene som beveget seg ute, gikk sakte, som om det ikke fantes noe å forte seg for lenger. Ingen hevet stemmen, ingen syklister brukte ringeklokke.

Les hele saken med abonnement