Kommentar

Uten mastergradene stopper Norge | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør
Politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen.

«Mastersyke» er et vanvittig ord. Det må begraves før vi tror det eksisterer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det finnes ikke så mange evige sannheter i verden, men et par har vi. En av dem er at utdannelse og helse er avgjørende når forskjellen på gode og dårlige land og liv skal forklares. Det er så selvsagt at jeg ikke skal bruke dyrebar plass på å begrunne det.

Med dette som bakteppe har et av verdens rikeste og mest priveligerte land de siste årene fått et problem. Mastersyke. For mange tar etter sigende mastergrad. Sykelig er ikke bra, nei, det høres rett og slett farlig ut.

Men hvis vi er syke i Norge, går det i full fart mot stupet for 17 andre OECD-land, deriblant både Sverige og Danmark. De har nemlig en større andel mastergrader i aldersgruppen 30–34 år enn vi har. Det høres ikke bra ut, og det er all grunn til å spørre hvorfor så mange land - og her snakker vi om land vi liker å sammenligne oss med - gjør så mye...sykt.

Norge ligger etter

Mastersyken ble nevnt under Perspektivkonferansen i Bergen denne uken. Vertskap var finansminister Siv Jensen, og hun hadde med seg et solid entourage fra Finansdepartementet for å diskutere omstilling i lys av lavere oljepris.

Kunnskap, kompetanse og utdanning ble raskt tema. Professor Kjell G. Salvanes pekte på forskjellen mellom Norge og andre land, og argumenterte sterkt for å friskmelde oss fra mastersyken. Det er ikke sykt å være opptatt av mastergrader. Det er helt nødvendig, mener han. Han er ikke alene. Produktivitetskommisjonen peker nettopp på den lave andelen mastergrader og doktorgrader som en av Norges store utfordringer. Den peker også på at vi har mistet et utdanningsforsprang vi pleide å ha. Man skulle tro det var vanskelig å se noe positivt i det, men det er det visst.

Myten om mastersyken

Debatten her hjemme - for det er ganske særnorsk å problematisere at innbyggerne tar for høy utdanning - har som utgangspunkt at ikke alle trenger mastergrad i jobben sin. Eller, som Dagens Næringsliv skrev på lederplass denne uken: «Landet trenger også mye annet».

Norge har mye annet. Det er faktisk mye annet vi har mest av. Skarve 16 prosent i den nevnte aldersgruppen har mastergrad, noe som er under gjennomsnittet i OECD. De øvrige har lavere grad, fagutdanning eller ingen utdannelse. Her finner vi en annen utfordring der Norge skiller seg negativt ut. For ikke bare ligger vi dårligere an enn andre land på de høyere utdanningsnvåene. Vi klarer ikke å dra mange nok gjennom fagutdanning heller. Men svaret på at vi har for få med fagutdanning kan ikke være å få ned andelen med mastergrad, selv om til og med Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre har latt seg friste til å klage på mastersyken.

  • I denne saken kan du lese om hvordan bedriftene tjener på høyt utdannede.

Tøv fra start til slutt

Dagens Næringsliv, Jonas Gahr Støre, NHO og LO er ikke alene om å plages av mastersyken de ser rundt seg. Det skal være et problem at mange nyutdannede er overkvalifiserte til sin første jobb. Det skal være et problem at akademiseringen har gått for langt, og at kun mastergrad er godt nok selv for de enkleste jobber. Det skal også være et problem at mange som burde ha valgt fagutdanning går inn i et masterløp de egentlig aldri burde vært i.

Dette er tøv, fra start til slutt. Ja, så er kanskje den første jobben for «lett». Det betyr ikke at erfaringen er verdiløs, tvert i mot. Hvis det er her problemet ligger, er det forventingene som er spent for høyt, ikke utdanningen som er for lang. Den siste innvendingen stemmer ikke. Det er ikke jakten på mastergrader som gjør at så få fullfører fagutdanning. Frafallet i videregående er langt viktigere.

Masterangst

Masterangsten vitner om mangel på forståelse for hva et samfunn i omstilling trenger. Et omstillingsdyktig samfunn trenger mennesker som har lært å lære og som vet at de aldri er ferdigutdannet. De har en mastergrad i bunn, men skjønner at yrkeslivet vil føre dem inn på ulike veier. Kanskje får de brukt utdannelsen sin direkte, som legene, tannlegene eller mange av juristene. Kanskje får de ikke det. Det betyr ikke at utdannelsen er uten verdi, eller burde vært avluttet lenge før.

Den største verdien av høy utdannelse, og arbeid med selvstendige oppgaver, er erkjennelsen av at livet er evig læring og at det er i arbeidslivet erfaringen bygges.

Fragmentert mastergrad

Det som er en utfordring, er fragmenteringen av mastergrader. I dag er det mulig å få mastergrad i nærmest hva det skal være, som eiendomsutvikling, norskdidaktikk, demokratibygging, planlegging (!), karriereveiledning og barnelitteratur, bare for å nevne noen veldig, veldig få. Alt er flotte fag, men det gir vann på møllen til alle som mener at masterifiseringen har gått for langt. Spesifikke mastergrader skaper også urealistiske forventinger til hva som venter i andre enden. Det er ikke sikkert at det er nok karrierer å veilede eller demokratier å utvikle til alle de ferdigutdannede masterkandidatene. Skuffelsen kan bli stor når arbeidslivet viser seg å begynne et helt annet sted.

Spesialiseringsproblemet

Men svaret er altså ikke å oppfordre færre til å ta en mastergrad, og gå inn i arbeidslivet fra et lavere utdanningsnivå. Vi må heller diskutere om det er riktig å gå tilbake til mer generelle masterløp. En solid grunnutdanning kan brukes i mange typer spesialisering og ikke minst styrke grunnlaget for kontinuerlig læring og endring. Kanskje er det bedre med en master i økonomi, der eiendomsutvikling er en valgbar del av fagkretsen, enn en master i eiendomsutvikling. Det vil være et tydelig signal om at det er metodikken og grunnpakken fra utdanningen som er det viktigste, ikke teoretisk innsikt i hva ett av flere yrker måtte innebære.

Dette kan lett forstås i retning av at alle bør ta mastergrad i et eller annet. Det er til å leve med, for alle kommer ikke til å gjøre det. Det er langt, langt igjen før vi nærmer oss Sveits eller Belgia, for eksempel. Men, om ikke annet, tenk hvis det skulle komme ut at av verdens rikeste land plages av for mange med høy utdanning. Vi ville jo blamere oss fullstendig. Ordet «mastersyke» må dø.



  • Hør Trine Eilertsen om dette, og en del annet, i den ukentlige pokasten Aftenpodden. Finn den i Itunes og andre podkastspillere, eller lytt her:

Les mer om

  1. OECD
  2. Oljepris
  3. Arbeidsliv
  4. NHO
  5. Landsorganisasjonen (LO)
  6. Skole og utdanning