Et opprør som ikke lar seg ignorere | Frank Rossavik

Valget av Donald Trump vil endre amerikansk politikk, men også europeisk. Ingen vil kunne overse lavt utdannede hvite i fremtiden.

Det er en vanlig påstand at USA og Europa er så ulike at de knapt kan sammenlignes, men det er fort gjort å overdrive. Amerikanerne valgte Barack Obama to ganger. Forskjellen er at ingen med svart hudfarge er blitt valgt til president eller statsminister i Europa. Sannsynligvis er det lenge til det skjer også. I lynne og politisk profil, derimot, er Obama ganske så europeisk.

Donald Trump er heller ikke så særamerikansk. Europa har sett lignende (ikke like) størrelser som Silvio Berlusconi, Carl I. Hagen, Jean-Marie Le Pen og nå datteren hans, Marine Le Pen. Trump fikk 47,5 prosent av de avgitte stemmene (litt færre enn Clinton), noe som for øvrig utgjør litt over 25 prosent av de stemmeberettigede.

Det er ikke så langt fra hva europeiske høyrepopulister får i valg – og kan få. I Østerrike, for eksempel, blir en ytre høyre-kandidat trolig landets president, etter omvalget i desember.

Som i Europa

Heller ikke de politiske problemstillingene er så ulike. By mot land og alle mot hovedstaden er kjente dimensjoner i europeisk politikk, for ikke å snakke om motstanden mot føderal overstyring, som amerikanere retter mot Washington D.C. og europeere mot Brussel.

Ja, det er bare å ramse opp: motstand mot globalisering, mot innvandring, mot stadig nye krav til omstilling for å takle den vidunderlige nye verden.

Dette er kanskje en banal parallell fra «elitenes» verden, men jeg kjenner et stikk av raseri hver gang mobiltelefonoperatøren påtvinger meg en ny programvareoppdatering jeg vet kommer til å gi mer plunder enn forbedring – og hver gang arbeidsgiveren forlanger at jeg må lære meg et nytt dataprogram for elektronisk publisering eller føring av fridager.

Uviljen mot stadig nye krav for å henge med i verden – og jeg er i den alderen der jeg tenker at alt blir verre i økende hastighet – føles nok av de fleste, men den er vanskeligere for folk uten utdannelse og uten en trygg og godt betalt jobb.

Føler seg truet

Det er lettere for meg å ta meg sammen og gjøre det jeg må gjøre, eventuelt finne på noe annet, enn det er for mange andre som møter helt andre krav til omstilling enn bare å måtte lære seg nok et irriterende dataprogram.

Og jeg frykter ikke for jobben og velferdsstaten på grunn av innvandring, men i den grad innvandring i det hele tatt truer jobb og velferd, rammer det jo uansett ikke meg.

For andre ser det annerledes ut: Føler man at de globale trendene (innvandring, frihandel, globalisering, teknologisk revolusjon) går direkte løs på ens eget og familiens liv, blir man først sur og passiv, deretter sint og aktiv.

Dette er nok en viktig forklaring av høyrepopulismens fremvekst, også av Donald Trumps valgseier.

Hvit seier

Man kan gjerne innvende at USAs økonomi er bra, at arbeidsledigheten er lav og at lønningene nå antagelig er på vei opp igjen, men makrotall speiler ikke nødvendigvis hvordan den enkelte opplever situasjonen. Og om det nå går litt bedre, blir man ikke nødvendigvis mindre sint for usikkerheten, og kanskje lidelsen, man har måttet tåle i mange år forut.

USA-valgets store budskap for tallknusere er at Donald Trump kunne vinne så å si bare ved å mobilisere støtte blant hvite, fremfor alt hvite uten høyere utdannelse. Blant hvite sett under ett slo Trump Clinton med 58 mot 37 prosent.

Marginen er bare så vidt større enn den Mitt Romney fikk blant hvite mot Barack Obama i 2012, 59 mot 39 den gangen. Obama slo likevel Romney fordi han scoret stort blant svarte og latinos.

Hillary Clinton tapte fordi hun ikke mobiliserte disse gruppene like sterkt. Hun fikk heller ikke større støtte blant kvinner enn Obama hadde.

Hvor er demokratene?

Blant hvite uten høyere utdannelse vant Trump knusende, han tok hele 67 prosent. Kanskje avgjorde det valget at han også vant gruppen av hvite med høyere utdannelse med knapp margin, en gruppe Clinton var ventet å vinne.

Så bør det gjentas at lavt utdannede hvite i USA ofte likevel har heltidsjobb og derfor ikke tilhører laveste lønnssjikt. Under kommer blant annet ufrivillige deltidsarbeidere, folk i virkelige drittjobber og mottagere av offentlig støtte. Mange av dem er ikke hvite.

Men det ligger et paradoks her: Hvorfor skal demokratene, som historisk er arbeiderklassens parti i USA, bygge sin maktbase på studenter, høyutdannelsesgrupper og identitetspolitikk for etniske og andre minoriteter?

En leser minnet meg i dag om at jeg i 2007 skrev om meritokratiet, et satirisk begrep fra en bok utgitt av den britiske sosiologen Michael Young i 1958. Hvorfor bruker jeg ikke ordet om valget i USA, spurte leseren, og det var et godt spørsmål. Jeg ser nå at andre allerede har gjort det.

Meritokratiet betegner et samfunn der velstand og makt kommer som følge av utdannelse. Alle skal ha lik mulighet til sosial mobilitet, også nedover fra rike familier. Dette klinger mer rettferdig enn å være dømt til en mindre privilegert posisjon fordi man er blitt født inn i en arbeiderfamilie.

Selvforskyldt marginalisering?

Problemet er at når ulikhet ikke lenger bunner i klassetilhørighet, men i intellektuell kapasitet, følger det at man fortjener lav status, dårlig jobb og lav lønn.

I klassesamfunnet så de privilegerte ofte – i alle fall i Downton Abbey – på de mindre privilegerte med respekt. De visste jo at de selv primært hadde hatt flaks med å havne i riktig familie. Og de nederst på rangstigen kunne flire litt av dem på toppen, som var født med sølvskje i munnen.

I meritokratiet, derimot, ser privilegerte på underprivilegerte med forakt – de er jo dumme og/eller late. «Deplorables», som Hillary Clinton kalte gruppen, i sitt minst lyse øyeblikk under valgkampen.

Den amerikanske forfatteren Thomas Frank har sagt at meritokratiet er det eneste Hillary Clinton «virkelig tror på». Mye av hennes kampanje handlet om å «fjerne hindringer for de talentfulle».

Utfordring også i Europa

Og dette er moderne politikk, både for høyre- og venstresiden. Tony Blair var en typisk meritokrat, David Cameron også. Det samme gjelder Jens Stoltenberg og Erna Solberg. Politikken kan neppe sies å være feil heller, for hva er alternativet?

Alternativet finnes knapt, men det bør være mulig å balansere med grep som også hjelper dem som ikke kan finne veien til lykken med studiepoeng. Man kan med full rett si mye stygt om Donald Trump, men han ble valgt fordi han opprettet politiske forbindelseslinjer til USAs mindre privilegerte hvite.

Hva han klarer å utrette for dem er en helt annen sak.

Så er spørsmålet hvordan Det demokratiske partiet og alle europeiske partier som sliter med å takle høyrepopulismen skal møte utfordringen. Den er helt lik på vår side av Atlanterhavet.