Jonas Gahr Støre er rik. Han har arvet penger. Det sier seg selv at det er pikant når man er leder for Arbeiderpartiet. Det vet Støre også, og han mener selv at han har vært åpen nok om formuen sin.
Åpner opp etter press
Sannsynligvis mener han det også etter denne uken. Og det er litt av problemet. Støre mener selv, og har folk rundt seg som mener det samme, eller ikke utfordrer ham, at oppmerksomheten rundt formuen hans er støy. Derfor har Støre – når støyen er blitt høy nok – gått med på åpne mer opp. Derfor sa han først nei til å fortelle om hvilke fond han investerte i, og så ja. Derfor avviste han først å forholde seg til den etiske profilen på fondene, før han ville gjøre det likevel.
Internt må tanken ha vært at vi får gi dem det de vil ha nå, så roer det seg. Det er åpenbart ingen som har sett at helheten av alle sakene, som hver for seg er små, er det som har flyttet oppmerksomheten fra politikk til fond.
Lover og regler og litt til
Jeg tror ikke at Jonas Gahr Støre mangler integritet, eller at han utsatte å forholde seg til fondene sine til etter han eventuelt ble statsminister fordi han skulle tyne ut noen ekstra kroner. Han mener oppriktig å ha gjort så godt han kunne. Han argumenterer med at alt er lovlig og har skjedd i henhold til Stortingets regelverk. Med det viser han, og folkene rundt ham, en mangel på forståelse for at politisk integritet inkluderer mer enn vanlig integritet.
Det er greit å problematisere at Aps statsministerkandidat mener at Oljefondet skal investere etisk, som Dagens Næringsliv har gjort, mens han selv kun trenger å gjøre det hvis han er statsminister. Forståelsen for at Støre plasserer penger i fond er der, og ingen forventer at han skal følge fondene dag for dag. Vi ønsker oss ikke overmennesker som politikere, men dette krever ikke overmenneskelig adferd. Og alt som minner om liv- og-lære-problemstillinger er krevende for en som søker landets høyeste politiske verv.
Hvem står bak?
I podkasten Aftenpodden sa Støre at han mener sakene kommer nå fordi noen ikke vil ham vel. Det er forståelig at han tenker slik. Men det er en farlig måte å tenke på. Det er åpenbart mer interessant å gå inn i statsministerkandidatenes økonomiske disposisjoner i september 2017 enn det var i april 2016. Hadde Støre og folkene rundt ham tenkt på det, og vært overforsiktige i fjor, hadde det ikke vært noe å hente nå. Da hadde dette vært en ukomplisert historie om en politiker som gikk lenger enn reglene krever for forsikre seg om at ingen, absolutt ingen, kan stille spørsmål ved rolleforståelse eller vurderingsevne.
Håpløs strategi
Så – er dette et problem for Støre og partiet i valgkampens siste dager? Det er det fordi dyrebar oppmerksomhet handler om fond, ikke om sykehjemsplasser og tidlig innsats i skolen. Slik trengte det ikke å bli. Mange medier unnlot å kaste seg på de første sakene fordi de fremsto som relativt små, og ikke trumfet andre valgkampsaker. Ryktene om medienes flokkmentalitet er overdrevet. Men nå har Støre og folkene hans selv gjødslet sakene fordi de har latt seg drive fra skanse til skanse og holdt spørsmålet om det er mer å finne i live. Å bestemme seg for å «lukke døren til fortiden frem til valget er over» er en håpløs strategi.