Kommentar

Økonomiprofessor Einar Lie: En sikker lærdom fra fortiden er at vi aldri får etablert et varig, velfungerende system for å styre økonomien

  • Einar Lie

Bretton Woods-systemet var et sett med regler og institusjoner som ble initiert under en konferanse i Bretton Woods, USA, i juli 1944. Delegater fra 44 allierte nasjoner deltok. Her tre av de sentrale i et avslappet øyeblikk under konferansen: fra venstre Canadas finansminister J.L. Ilsley, USAs finansminister Henry Morgenthau Jr. og Sovjetunionens visehandelsminister M.S. Stepanov. Foto: Ap

I dagens situasjon er denne innsikten mer opplagt enn på lenge.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noe av det mest interessante ved å studere den økonomiske politikkens historie, er å se hvor store endringer vi har i praksis og forståelser over tid. Og hvordan økonomer, tidvis også politikere, i hver sine perioder argumenterer med styrke og overbevisning for at tidens autoritative måte å analysere økonomien på, er den eneste rette.

Inntil alt endrer seg.

Lave renter og begrensing av utlån

«Den alminnelige rentefot vil i Norge i fremtiden ikke komme til å stige», forklarte økonomiprofessor Johan Vogt i 1947, da etterkrigstidens politikk med regulerte, lave rente var under etablering. Han la til at økonomer tidligere hadde presentert feilaktige spådommer.

Men dette var ingen profeti, det handlet kun om «å se kjensgjerningene i øynene slik som de er».

Vel, rentefoten var på 2,5 prosent på Vogts tid. I 1970— og 80-årene måtte man se helt andre kjensgjerninger i øynene.

afp000312693.jpg

Bretton Woods-systemet, som etter krigen ga et stabilt rammeverk for valutakursen og viktige deler av den økonomiske politikken, brøt sammen i 1971. Etter det var politikken preget av prøving og feiling.Frem mot midten av 80-årene hadde man en altfor sterk utlånsvekst fra bankene, renter som var regulert kunstig lavt, men likevel mye høyere enn på Vogts tid, en mistilpasset skattepolitikk og en rekke justeringer av valutakursen for å styrke konkurranseevnen.

Innstramming og «forankring»

1986 ga en kraftig omlegging. Nå skulle valutakursen være fast, i praksis ble den knyttet tett til valutaer med stabil prisutvikling som mål.

Dette ga en «nominell forankring», som det het i et nytt moteord, til forvirring for tradisjonelt tenkende. Den tidligere manipuleringen av valutakurser og renter for å holde realstørrelser som vekst og sysselsetting stabile, ga nemlig ikke stabilitet på lang sikt. Praksisen hadde uheldige utslag, som krevde justeringer og tilstramminger.

Det nye ankeret la begrensninger på politikken, blant annet måtte Finansdepartementet tillate Norges Bank å benytte renten fleksibelt for å holde kronekursen fast. Til gjengjeld lovet det en jevnere utvikling på lang sikt.

Utover på nittitallet argumenterte en del økonomer for at inflasjonsstyring var et bedre anker enn fast valutakurs. Dette ble også innført omkring tusenårsskiftet, sammen med handlingsregelen for finanspolitikken. Tilknytning mellom de to var viktig. Ble finanspolitikken for ekspansiv ville vi få en høyere rente fordi sentralbanken måtte stramme til for å holde inflasjonen nede.

Den nye normalen varte noen få år. Etter finanskrisen har deflasjon vært en større frykt enn inflasjon i Europa. Heller ikke her hjemme har høye lønnsoppgjør og rekordstor offentlig pengebruk skapt inflasjon av betydning. Forbindelsen mellom finanspolitikken og rentepolitikken er dermed brutt.

Back to the eighties

Hva driver sentralbanken med i denne situasjonen? Den setter renten til historisk lave nivåer.

Begrunnelsen er litt at inflasjonen er så lav, men i Norges Banks meddelelser siteres stadig oftere reelle størrelser som sysselsetting og vekst. Og valutakursen, interessant nok. En bevisst konsekvens av den lave renten er en svekket valutakurs som på kort sikt gir en bedret konkurranseevne.

Det nominelle ankeret ligger nok fortsatt ute, men ingen vet akkurat hva det for tiden holder på plass.

Situasjonen minner faktisk litt om første del av 80-tallet, som vi lenge arbeidet oss bort fra. Den gang skapte lavrentepolitikken, sammen med en ekspansiv budsjettpolitikk en utlånsboom. I dag er husholdningenes gjeldsgrad på et historisk høyt nivå, det samme er boligprisene. Og de lave rentene stimulerer til videre vekst.

En sterk uvilje mot å beskatte bolig, samt en ikke-eksisterende boligpolitikk, utover lansering av stadig dyrere krav til nybygg av hensyn blant annet til funksjonshemmede, brannvern og klima, bidrar til dette.

Finansdepartementet valgte nylig å vende seg til Finanstilsynet for å høre om hva man bør gjøre for å begrense utlån og boligpriser. Tilbake kom en rekke forslag som skal regulere bankenes utlån. Noen vil kanskje mene at disse ikke har noen likhet med det gamle sosialdemokratiets utlånsbegrensninger, ved at det var staten som satte rammer den gang, mens bankene nå bare blir bedt om å etablere sunnere utlånsprinsipper.

Men også den gang var det bankene som måtte rasjonere sine kunder. Og da som nå blir bankene bedt om å legge til grunn andre krav enn de alminnelige inntjenings— og risikokalkyler ville gitt.

Retropreget forsterkes av at tilsynet vil at de nye prinsippene for vurdering av boliglån skal gis som forskrift, ikke som en løsere «retningslinje». Dette vil fjerne mulighetene for å foreta skjønnsmessige vurderinger som fraviker myndighetenes ønske.

Det mest slående forskjellige fra gamle dager er at regjeringen og Finansdepartementet den gang selv satte valutakursen, rentenivået og utredet kredittpolitikken. I dag har Finansdepartementet gjort seg bitte lite på alle disse områdene. Men det sitter fortsatt med ansvaret for at alt henger sammen.

Historien på forskudd

Stort sett er det i ettertid man klarest kan se at det er εnoe» som ikke fungerer i regimer av økonomisk politikk. Men det er lett å se at dagens situasjon ikke kan være særlig robust og levedyktig.

Og dette er ikke en profeti, men bare snakk om å se kjensgjerningene i øynene slik som de er.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

  1. Les også

    Gavmilde kapitalister

  2. Les også

    Mangfold og vekst i Midtens rike.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. MENINGER
    Publisert:

    Politikk uten politikere | Einar Lie

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Det tapte Bretton Woods: I dag står vi fjernere fra konferansens idealer enn noen gang tidligere

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Norges Bank lærer oss å kjøpe på krita

  4. ØKONOMI
    Publisert:

    Nye tall: Nedgangen fortsetter, mener sjeføkonom

  5. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Statsbudsjettet er et etterlengtet innslag av ansvarlighet fra regjeringen

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Finnes det virkemidler mot en ny økonomisk nedtur i Europa?