Det IS vil oppnå | Per Anders Madsen

Kampen mot terror er også en holdningskamp.

Presidentene Barack Obama og Vladimir Putin stakk hodene sammen under G-20-møtet i Tyrkia, bare omgitt av to tolker. Et håpefullt utrykk for at stormaktene endelig klarer å samarbeide — en ødeleggende knipetangsmanøver mot terroristene i Den islamske staten?

Russland vedgikk i går at flystyrten over Sinai skyldtes terror. Putin får dermed et forsterket motiv for å slutte seg til kampen mot IS, også han må vise handlekraft.

Felles tilnærming?

Situasjonen minner om den første tiden etter 11. september 2001, med paroler om at hele den siviliserte verden måtte mobiliseres i en felles front mot Al-Qaida. Men fronten gikk i oppløsning i det splittende spillet om Irak og under trykket fra Bush-administrasjonen katastrofale visjon om et nytt og mer USA-vennlig Midtøsten med utgangspunkt i et amerikansk stattholderskap i Bagdad.

Et intenst internasjonalt samarbeid innen etterretning, politikk og diplomati er påkrevd i kampen mot IS. Paris-terroren kan omsider tvinge frem en felles tilnærming for å få slutt på krigen i Syria, fordi det er en økende erkjennelse av at krigen pumper livskraft til IS.

I skyggen av Paris ga helgens stormaktsmøter et visst håp om at vi står ved et vendepunkt.

Her kan du lese om den siste utviklingen:

En fransk knyttneve

Frankrikes svar på terroren har vært en knyttneve, retorisk og faktisk. Hangarskipet "Charles de Gaulle" til det østlige middelhav, bombefly over Raqqa. Krigerspråk setter sitt sterke preg på Francois Hollandes tale, landet er i krig, angrepene i Paris stemples som krigshandlinger.

Hollande kunne neppe valgt en annen tone med den atmosfæren av sorg, sjokk og raseri som nå hersker i Frankrike.

Men er det noe erfaringene etter 11. september viser, er det at en militær respons må suppleres og støttes av en gjennomtenkt og samlende politisk strategi. En allianse mot IS må trekke med seg Russland, Saudi-Arabia og Iran, slik blant andre Henrik Thune har fremholdt.

Det IS prøver på

Et ensidig militært svar er utilstrekkelig. Kanskje verre: Det kan være akkurat det IS håper på.

IS kan ha to hovedmål for sin nye, globale terrorkampanje. Presse frem en vestlig intervensjon som organisasjonen kan bruke som springbrett for ny mobilisering blant muslimer. Vestlige soldater på bakken i Syria vil passe som hånd i hanske til IS-retorikken om korsfarerstatene som den muslimske verden må bekjempe.

"Ødelegge gråsonene"

Det andre målet er å splitte befolkningen og forsterke polariseringen i de vestlige samfunn selv, slik analytikeren Harleen Gambhir peker på i en artikkel i The Washington Post.

Strategien bak terroren er å provosere frem overreaksjoner som retter seg mot Europas muslimer, slik at de blir radikalisert og mer sårbare for å bli rekruttert til ekstreme bevegelser.

"Ødelegge gråsonene", kaller IS dette i sine egne publikasjoner. Tanken er at muslimer i Europa enten føler seg tvunget til å avsverge sin tro eller slutte seg til Den islamske staten og dens allierte.

Krevende med unntakstilstand

Ledere som Francois Hollande og John Kerry har de siste dagene vært påpasselige med å understreke at krigen mot terror ikke er noen kamp mellom sivilisasjoner.

Men Frankrike er i unntakstilstand, med utvidede fullmakter til politiet og forslag om internering av tusenvis av muslimer som er mistenkt for ekstremisme. Å hindre at muslimer føler seg trakassert og mistenkeliggjort fordi de er muslimer blir en krevende oppgave i tiden fremover. Og uhyre viktig.

IS-sjefen er «en uvanlig kompetent person», mener ekspert:

Holdningskamp er nødvendig

Hatet mot det moderne er et fellestrekk for jihadistene. Kilden til dette hatet er den plassen religionen er henvist til i liberale, vestlige samfunn.

Hverken Al-Qaida eller IS utstår skillet mellom verdslig og åndelig makt, et skille som plasserer den materielle verden på ett sted og Gud på et annet, og som innebærer at religionen bare blir til ritualer og privat moral. Guds suverenitet gjelder like mye på jorden som i himmelen.

Denne radikale oppgraderingen av Guds makt knytter ikke bare forbindelser til et før-moderne verdensbilde. Den bidrar også til å forklare hvordan islamisme kan utarte til terrorisme.

Skillet mellom liv og død er ikke like absolutt innen et verdensbilde hvor alle motsetninger, åndelig og materiell, sjel og kropp, rom og tid, er underordnet Guds allmakt. Koblet til ungdommelig dyrking av aksjonisme som utvikles i mange slags samfunn kan slike forestillinger generere en dødskultus som både forherliger egen død og møter andres med likegyldighet.

Slik vi så i Paris fredag kveld.

Denne kultusen lar seg ikke utrydde med bomber og granater. Nettopp i en tid hvor det militære svaret er så fremherskende, er det nødvendig å fastholde at kampen mot terror også er en holdningskamp.