Kommentar

Limet i Vestens samhold | Nils Morten Udgaard

  • Udgaard Nils Morten

Jens Stoltenberg leder en allianse med rekordlang levetid. FRANCOIS LENOIR / X01164

Når Jens Stoltenberg taler til USAs samlede Kongress i dag, er det på vegne av et globalt NATO – en politisk allianse uten sidestykke.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På kvelden den 3. april 1949, dagen før NATO-traktaten ble undertegnet, samlet USAs president Harry S. Truman de 11 tilreisende utenriksministre i kjelleren i Det hvite hus – blant dem Norges Hallvard Lange. Trumans budskap på det hemmelige møtet var klart: USA ville føre en pågående ideologisk kamp mot kommunismen og Sovjetunionen, men ikke militært.

USAs befolkning ville ikke godta en ny opprustning og en ny krig nå. Kampen måtte føres økonomisk og politisk.

Blant slike organisasjoner, der mange land er med, er NATO etter hvert noe enestående: Alliansen runder 70 år. Ingen av alliansene fra Napoleonskrigene for to hundre år siden overlevet i mer enn fem år. En forklaring er at NATO fra første dag ble tenkt som en militær allianse som skulle understøtte en politisk prosess.

En ny verdensorden

Det er en sjelden ære for enhver lederfigur å få tale til en samlet Kongress i Washington. NATOs norske generalsekretær, Jens Stoltenberg, blir også den første leder for en multilateral organisasjon som får denne æren.

NATO ble en del av en verdensorden etter krigen. Der tok USA det lederskap som de avviste etter første verdenskrig. Men nå var USAs dominans formidabel. Landet hadde fordoblet sitt bruttonasjonalprodukt – av varer og tjenester – i løpet av krigsårene. Bare ett eksempel: USA produserte 300.000 fly under krigen, og åpnet for en ny tid og en ny næring.

Verdensbanken, FN, Det internasjonale pengefond kom i tett rekkefølge, fulgt av Marshallplanen og NATO – som vokste frem av USAs militære triumf etter invasjonen i Normandie i juni 1944. Generalene Eisenhower og Montgomery, som ledet invasjonen, ble også NATOs to første militære ledere. Da Tyskland kom inn i 1955 ble general Speidel, tysk stabssjef i Frankrike i 1944, også NATO-kommandoens stabssjef.

USA formet et villig Vest-Europa og sørget for den politiske tryggheten. Hjelpen bidro til en økonomisk vekstperiode i hele NATO-området. Fattigdommen som hadde gitt næring til den ideologiske utfordring fra kommunismens paroler ble langt på vei fjernet.

Evne til forandring

Etter at Jernteppet falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning er det NATOs evne til forandring som har gitt alliansen et forlenget liv. Den er fremdeles USAs militære verktøykasse, som f.eks. i Afghanistan. Men NATO er også blitt et globalt sentrum for debatt rundt militære spørsmål, og for en læreprosess om de militære maktmidlers betydning – og begrensninger.

De 12 allierte fra kjelleren i Det hvite hus er nå på vei til å bli 30 medlemmer, når Nord-Makedonia om kort tid kommer inn. Men samtidig har NATO dusinvis av «partnere», som en rekke tidligere sovjetrepublikker, samt Sveits og Østerrike, Sverige og Finland, Malta og Irland. Og Ukraina og Georgia som i 2008 fikk tilsagn om fullt medlemskap. Det var med på å utløse Russlands anneksjon av Krim og krig i det østlige Ukraina.

Nå er Ukraina en «privilegert partner». i likhet med Georgia. Et medlemskap er lagt på is, men kan når som helst tines opp. Og NATO presser imot, forsiktig med et Stoltenberg-besøk i Georgia – Stalins hjemstat – og med NATO-fartøyer som besøker havner i Ukraina og Georgia. NATO er ikke gått inn i Azovhavet, etter at Russland oppbrakte ukrainske patruljebåter i området. Men NATOs marine nærvær i Svartehavet er øket fra 80 døgn i 2017 til 120 døgn i fjor.

Politikk og diplomati

Slik markerer alliansen militær styrke også i Baltikum, (der Norge er til stede med tropper i Litauen), med flyøvelser på Nordkalotten – og med besøk i norske farvann, for første gang på over 30 år, av et USA-hangarskip, «Harry S. Truman», med 90 fly om bord. Det alene er mer enn de aller fleste europeiske luftforsvar kan fremvise.

Politikken og diplomatiet er vesentlig, ved siden av fremvisningen av militær troverdighet. Nå skal USA sende en ekstra hær-brigade til Polen, der en større base bygges opp. Dette skjer bilateralt, direkte mellom USA og Polen, mens NATO satser på hjelp til medlemslandet Polen med ny infrastruktur. Alliansen balanserer og sender politiske signaler til et selvhevdende Russland, som fortsatt er verdens nest største atommakt.

Også Norge balanserer og har gjort det fra tidlig i NATO-tiden. Over et par tiår fikk vi omtrent like mye militærstøtte fra USA som verdien av all den u-hjelp Norge ga. Og det kom så langt at mens Norge bygget havner i Cuba – noe USA mislikte sterkt – bygget USA marinehavner i Nord-Norge. For her ville USA følge de sovjetiske atomubåtenes vei ut i Atlanterhavet.

Noen generaler og admiraler i Pentagon – USAs forsvarsdepartement – har nok ristet på hodet.

Og så har de trukket på skuldrene.

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten.

Les mer om

  1. Jens Stoltenberg
  2. Det hvite hus
  3. Nato

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Jo, NATO er i krise, Stoltenbergs opptreden i Kongressen til tross

  2. KOMMENTAR

    Usikkerheten rår i NATO. Det har både logiske grunner og Trump-grunner.

  3. DEBATT

    Informasjonskrigen går begge veier

  4. KOMMENTAR

    Hvis min artikkel om NATO er lettvint og amatørmessig, hva skal man da kalle Matlarys og Hjorths lesning av den?

  5. VERDEN

    Rørt og personlig Stoltenberg tok Kongressen med storm

  6. LEDER

    Aftenposten mener: Sanksjonene mot Russland bør bestå