SVs tvilsomme næringspolitikk treffer tidsånden | Øystein K. Langberg

Statskapitalisme og aktiv næringspolitikk er på moten igjen.

SVs flunkende nye næringspolitikk er en del av en «grønn ny deal» som skal vedtas på landsmøtet i helgen. Plattformen fremstilles som fremtidsrettet, men har et tungt gufs av gamle dager over seg.

SV vil blant annet peke ut «tre store nasjonale næringsprosjekter». Tømmer, alger og digitalisering blir trukket frem som mulige kandidater i Klassekampen. Partiet vil også utrede alternativer til EØS og gjennomføre kutt i importen, blant annet «i solidaritet med folk i andre land».

Mye skurrer. At resten av verden skulle oppfatte det som solidarisk at søkkrike Norge sluttet å kjøpe varene deres, virker veldig rart. Og ideen om at politikerne nå skal sette seg ned og velge Norges fremtidsnæringer, har mange problematiske sider. Sannsynligheten for at de satser på feil hest, og taper store beløp, er betydelig. Lobbykampanjer, ideologi og motstridende politiske hensyn gjør at en slik prosess kan bli alt annet enn ryddig.

Færre vil ha privatisering

Plattformen kan likevel gi god drahjelp til partiets næringspolitiske talsperson, Torgeir Knag Fylkesnes, som kjemper en nestlederkamp mot Kari Elisabeth Kaski.

For det er ikke til å komme vekk fra at Fylkesnes treffer tidsånden med disse ideene. De som argumenterer for frihandel, privatisering og lite statlig innblanding, er på defensiven nesten overalt. Ulike former for statskapitalisme og aktiv næringspolitikk er i vinden.

Eksemplene er mange. Regjeringen i Nederland tok alle på sengen da den tidligere i år kjøpte seg opp til en 14 prosent eierandel i flyselskapet Air France-KLM. Det ble gjort for å «beskytte nederlandske interesser». I Italia ønsker populistregjeringen på sin side å øke eierskapet i Telecom Italia og Alitalia.

Frankrike og Tyskland har kjempet hardnakket for å slå sammen togprodusentene Alstom og Siemens. Visjonen var å skape en europeisk gigant som kunne konkurrere på det globale markedet. Forslaget ble til slutt avvist av EU-kommisjonen – til de to landenes frustrasjon. Nå vil de ha en overhaling av EUs industripolitikk og gi nasjonale politikere mer makt.

I Storbritannia skaper Labour-leder Jeremy Corbyn splid, men forslagene hans om å renasjonalisere jernbane- og energiselskaper har betydelig støtte.

Og mens Donald Trump avskyr «sosialisme», går han langt i sine forsøk på detaljstyre næringslivet. Presidenten har en forkjærlighet for tradisjonell industri og bruker handelspolitikken for å beskytte produsenter av stål og aluminium. Selskaper som vil flagge ut arbeidsplasser eller gjør andre ting Trump ikke liker, får gjennomgå på Twitter.

Kina skremmer

Utviklingen har mange forklaringer. Etter 80- og 90-tallets bølge av privatisering og liberalisering er det ikke så overraskende at pendelen svinger tilbake.

Holdningsendringen dokumenteres blant annet av Frasier-instituttets Free Market Mentality Index, som er basert på data fra over 40 land. Den viser at oppslutningen om konkurranse og frie markeder har falt betydelig de siste tiårene. For eksempel har det vært en markant nedgang i andelen som vil ha mer privat eierskap.

Finanskrisen i 2008 kan også ha bidratt til den endrede mentaliteten. Over hele verden måtte stater gripe inn for å redde finanssystemet fra kollaps. Det var dårlig reklame for markedets evne til selvregulering.

I tillegg har Kina betydd mye. Landet har vist at det går an å kombinere kraftig økonomisk vekst med sterk statlig kontroll, og denne formen for statskapitalisme har etter hvert fått mange beundrere. Men vel så viktig er det at landets kapitalsterke selskaper utfordrer vestlig næringsliv gjennom oppkjøp og konkurranse. Nettopp dette var hovedargumentet for å skape en ny europeisk togkjempe.

Fornuftig norsk stat

Europa må ha en strategi for å unngå å bli utkonkurrert av Kina, men det er en dårlig idé å gjøre det ved selv å bli som kineserne.

Det betyr ikke at det offentlige ikke har en rolle å spille i næringsutvikling. Den norske staten bidro aktivt til å utvikle en høykompetent norsk oljeindustri. Norge har dessuten et betydelig statlig eierskap i flere nøkkelselskaper, noe som i det store og hele har vært vellykket. Selskapene får drive på kommersielle premisser og er konkurransedyktige internasjonalt, mens kunnskapen og hovedkontorene er forblitt i Norge.

Men det er en feilslutning at politikerne derfor er skikket til å peke ut fremtidens vinnernæringer. Å håndtere gudgitte «gaver» som olje og fossefall er én ting. Det er noe annet å slå seg opp i bransjer der den globale konkurransen er stor, og der langt flere land har forutsetningene som skal til for å lykkes. SV romantiserer etterkrigstidens industribygging, men 50- og 60-tallets selektive næringspolitikk var ingen ubetinget suksess. En rekke statlige industriprosjekter ble store tapssluk, og den planøkonomiske politikken ble fornuftig nok forlatt.

Norsk økonomi må omstilles, og Europa må håndtere Kina. Men å gjenta gamle feil løser ingenting.