Kommentar

Lekkasjer og rettspsykiatri

  • Tone Tveøy Strøm-Gundersen
    Nyhetsredaktør i Aftenposten

Forsvarer Unni Fris la ned påstand om frifinnelse av draps- og terrortiltalte Phillip Manshaus fordi hun mener det er tvil om han er tilregnelig. Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Uansett om det skulle bli rutine å lekke sakkyndigrapporter til mediene, vil det aldri bli rutine for oss å publisere dem.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Den ligger en brun konvolutt under et bord innerst ved vinduet der. Du finner den. Jeg går ut rett før du kommer.»

Overleveringen fra kilden var avtalt. Det som lå i den brune konvolutten, som Aftenpostens journalist hentet på en kafé den ettermiddagen, var den første rapporten til rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby om terroristen Anders Behring Breivik.

Der konkluderte de med at han var strafferettslig utilregnelig.

Medienes rolle

Da flere medier fikk tilgang til og begynte å publisere store deler av rapporten og vurderingene som var gjort av Sørheim og Husby, ble debatten stor.

Oslo tingrett oppnevnte to nye sakkyndige. De konkluderte motsatt og mente Breivik var strafferettslig tilregnelig.

Rettssaken mot terrortiltalte Phillip Manshaus i Asker og Bærum tingrett denne våren har igjen brakt opp spørsmål om medienes rolle i spørsmål om rettspsykiatri og sakkyndige vurderinger.

Rettspsykolog Pål Grøndahl argumenterer i et innlegg i Aftenposten mot at mediene skal få tilgang til slike rapporter og ber om en gjennomgang av de etiske sidene ved å publisere slike sensitive opplysninger om enkeltpersoner.

Etiske vurderinger av nettopp slike spørsmål bruker vi mye tid på i Aftenposten.

Les også

Psykiatrierklæringer på avveie | Pål Grøndahl

Stor makt

Rettens sakkyndige har stor makt når de vurderer tilregnelighet. Konsekvensene kan være store for den som er tiltalt.

Hvordan rettens sakkyndige utøver denne makten, må derfor ettergås på lik linje med annen makt i samfunnet. Det stiller store krav til metodikken vår.

Dersom vi får lekket en rapport, vil den aller første vurderingen vi gjør, være preget av hvor stor offentlig interesse saken har. I noen tilfeller kan en rapport gi avgjørende bakgrunn for å få opplyst saken og forstå den på best mulig måte. I andre tilfeller vil vi vektlegge at den offentlige interessen ikke forsvarer publisering av sensitive opplysninger.

Rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim i rettssal 250 i Oslo tingrett i 2012 i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Heiko Junge, / NTB scanpix

En viktig metode i journalistikken er å hente inn bistand og kompetanse for å tolke og forstå det som kommer frem. Når det er gjort, vil vi på nytt vurdere grunnlaget for å omtale det som kommer frem. Vi må forholde oss til pressens eget etiske regelverk Vær varsom-plakaten.

Saken mot Anders Behring Breivik er et godt eksempel på hvordan vi jobber på en slik måte. Da fikk Aftenposten psykiater Arne Thorvik og professor i klinisk psykologi Svenn Torgersen til å lese og gå gjennom begge de sakkyndige parenes rapporter om Anders Behring Breiviks mentale helse før hovedforhandlingen i 2012.

Terje Tørrissen og Agnar Aspaas var de to andre sakkyndige i rettssaken mot Behring Breivik. Bak sitter fagdommer Arne Lyng, Wenche Elizabeth Arntzen og meddommer Diana Patricia Fynbo. Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Ingen rutine å publisere

Pål Grøndahl er bekymret for at det blir rutine at slike erklæringer blir allemannseie. Uansett om det skulle bli rutine å lekke sakkyndigrapporter til oss, vil det aldri bli rutine for oss å publisere dem.

Det er kun i noen få store saker at vurderingene til sakkyndige har så stor offentlig interesse og er et viktig grunnlag for kritisk journalistikk eller for å få frem nye sider av saken.

Grøndahl er redd for at tiltalte nekter å snakke med sakkyndige av frykt for lekkasjer, og at dette igjen i verste fall kan lede til justisfeil. Men manglende åpenhet og debatt om sakkyndiges metoder kan også, i verste fall, lede til dårligere rettssikkerhet.

Frykt for konsekvenser av lekkasjer kan ikke frita noen fra å få et kritisk søkelys mot seg. Motforestillinger er avgjørende for en god offentlig debatt i samfunnet. Det er også avgjørende å få frem i store straffesaker som har offentlighetens interesse. Det er jo ikke slik at sakkyndige psykologer eller psykiatere skal skjermes for kritikk bare fordi de skal kunne utøve sin rolle.

22. juli-saken viste at denne debatten ikke skal ties i hjel fordi påtalemyndigheter eller rettens eksperter vil jobbe i fred fra mediene.

Les mer om

  1. Anders Behring Breivik
  2. Rettspsykiatri
  3. Journalistikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Det er bekymringsfullt hvis det blir rutine i at psykiatrierklæringer blir allemannseie

  2. KOMMENTAR

    En ny type høyreekstreme gir nye etiske utfordringer

  3. KOMMENTAR

    Philip Manshaus er en ytterst farlig mann i mange år fremover

  4. A-MAGASINET

    Forsvarer Unni Fries: – Philip Manshaus skal selvfølgelig få snakke om sin ideologi og sitt tankegods

  5. KOMMENTAR

    Selv om innholdet i en lekkasje i utgangspunktet er hemmeligstemplet, kan informasjonen være viktig for offentligheten

  6. DEBATT

    Hvem tør snakke om terror og psyke etter 22. juli?