Kommentar

Spillet om Svalbard

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

Fiksjon og virkelighet. Uforutsigbar Putin gjør det umulig å neglisjere nordområdene.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

"Putin er vår beste venn,“ sa folk på Svalbard til Aftenposten for en måned siden. Russernes sabelrasling i nord styrket håpet om at regjeringen ville komme Store Norske til unnsetning.

Før helgen gikk håpet i oppfyllelse. Næringsminister Monica Mæland (H) slapp nyheten om at regjeringen sprøyter 500 millioner kroner inn i hjørnesteinsbedriften – 50 millioner kroner mer enn selskapet hadde søkt om.

En slik sjenerøsitet er uvanlig, særlig med tanke på regjeringens motstand mot at staten skal gi kunstig åndedrett til tungpustede bedrifter. Her er det attpåtil snakk om å holde liv i kullproduksjon, energisektorens desiderte klimaversting. Galskap lyder dommen fra Naturvernforbundet.

Fiksjonens grep om virkeligheten

Trass i klimahensyn og omstillingsbehov: Diskusjonen var trolig kortvarig da regjeringen besluttet å legge ut redningsplanken til Store Norske.

”Store Norske lever på lånt tid”, er budskapet miljøbevegelsen hamrer inn. Men det finnes et mer urovekkende perspektiv. Det gjelder å hindre at Svalbard lever på lånt tid.

Akkurat dette er motivet i Per Arne Totlands ferske Svalbard-thriller Om hundre år er allting glemt , som muligens har ligget på noen statsråd-nattbord denne våren, og som Cappelendamm markedsfører friskt som en roman som foregriper skremmende utviklingstrekk i nord. Ikke helt uten grunn.

Russerne tenker langsiktig

Totland henter frem det historiske bakteppet. I hans fiksjon går russerne motstrebende med på å gi Norge suverenitet over Svalbard i 1920 mot at Norge anerkjenner den nye Sovjetstaten. Men bolsjevikene tenker langsiktig, hos Totland trolig enda mer langsiktig enn i virkeligheten. Moskva syns det er for ille at nordmennene skal ha Svalbard til evig tid. 100 år får være mer enn nok.

Med hjelp av noen ytterst kompromitterende fotografier av en norsk toppembetsmann klarer Stalin i dypeste hemmelighet å presse gjennom en avtale med regjeringen i Kristiania om at Svalbard skal overføres til Sovjetunionen i 2020.

Det går altså mot payback-time i nord når romanen nærmer seg vår egen tid. Russland har overtatt for Sovjetunionen uten at strategi eller holdninger endres. I tråd med thrillersjangerens krav er sluttspillet høydramatisk, med en i overkant handlekraftig sogneprest i Longyearbyen i hovedrollen.

Markeringsbehov i Arktis

”Vi er kommet til Arktis for alltid og vi skal gjøre det vårt.” Ordene falt da visestatsminister Dmitrij Rogozin avla et uønsket besøk i Longyearbyen forrige helg, der han poserte i sin tykke polardress og enorme pelslue. Noen timer senere var han på lufta igjen med en twittermelding fra Nordpolen. ”Arktis er det russiske Mekka.”

Rogozin er kjent som en storkjeftet politiker med egne markeringsbehov. PR-stuntet var godt planlagt, men det er uklart om han hadde grønt lys fra høyeste hold i Kreml, og om besøket var en provokasjon som skal vise at russerne nå vil utfordre Norges jurisdiksjon på Svalbard.

Ingen vet. Det er mye av poenget.

Ny og forsterket usikkerhet

Det vi vet, er at Arktis blir stadig viktigere for Putin og hans regime, både sikkerhetspolitisk og som base for fremtidig ressursutvinning. Ingenting tyder på at tilbakeslagene i russisk økonomi har fått ham til å revurdere Arktis-strategien. Og Rogozin, en markant nasjonalist og på EUs sanksjonsliste på grunn av krigen i Ukraina, er tross alt leder for Russlands Arktis-kommisjon, organet med ansvaret for å utforme den fremtidige politikken i nordområdene.

Hvilke konkrete utslag alt dette vil få, er usikkert. Utspill ala Rogozins reise til Longyearbyen forsterker usikkerheten. Svalbard kan bli et område for tøying av grenser og testing av reaksjoner på grunn av øygruppens spesielle status, selv om samarbeidet med russerne lokalt går knirkefritt. Moskva mener typisk nok at Rogozin hadde full rett til å reise dit selv om han er svartlistet, norske myndigheter mener det motsatte.

Det er her Totlands Svalbard-fiksjon har noe å si om virkeligheten.

I romanen slåss aktørene febrilsk for å vri historiens gang, få satt en ny kurs. Virkelighetens verden er uten samme radikale plott. Men romanens tematisering av usikkerhet, eksistensen av en ukjent x, av at rammeverket er bevegelig og statenes forhold til Svalbard ikke avklart en gang for alle, finner gjenklang utenfor fiksjonen. Sterkere i 2015 enn i vår nære fortid.

Nærværets betydning i nord

Tiden var i hvert fall moden for å stå opp for Store Norske. Næringsvirksomhet, bosetting, historisk arv og befolkningens størrelse legges på vektskålen når stater hevder sin rett i områder, både på land og til havs, som er omstridte eller som kan bli det. Dette er kjent fra de langvarige, men til slutt vellykkede forhandlingene om delelinjen i Barentshavet.

Det beste hadde vært å sikre fotfestet på Svalbard med en annen industriell dynamo enn kullproduksjon. Men i dag mangler alternativet. Å slukke lysene ville vært et underlig signal, ikke bare til Russland, men også til andre land som melder seg på i det nye spillet om nordområdene.

per.anders.madsen@aftenposten.no

@perandersmadsen

Les også:

  1. Les også

    Provokasjoner i nord er uakseptable

  2. Les også

    Svalbard håper Putin kan redde kullbedriften

Les mer om

  1. Kultur
  2. Russland
  3. Svalbard

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Strammere grep på Svalbard | Per Anders Madsen

  2. VERDEN

    Dette er grunnene til at Norges Svalbard-politikk er så omstridt

  3. DEBATT

    Hva vil vi med Svalbard? | Per Arne Totland

  4. VERDEN

    Russland begrunner visum-nei med at Norge har sagt nei til russiske politikere.

  5. VERDEN

    Her viser Russland frem sine nye våpen til bruk i Nordområdene

  6. VERDEN

    Russland toner ned visumbråk - og anklager Norge for dårlig diplomati