Kommentar

Tviler selv – og får andre til å tvile

  • Per Kristian Haugen
    Kommentator

img418.pdf

Etter fem år i Det hvite hus kjemper Barack Obama for sitt ettermæle: Svak og vinglete - eller tenksom og fremsynt. Syria kan gi oss mye av svaret.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fem år ute i president Barack Obamas tid som president, fremstår han ikke som noen fornyer, men som en overgangsfigur mellom noe som ikke kommer tilbake og noe som vi ennå ikke vet hva er, skriver Per Kristian Haugen. Foto: KEVIN LAMARQUE

Per Kristian Haugen Foto: Ukjent/Aftenposten

Den mektigste i verden.USAs president er som en folkevalgt konge – plassert på toppen av en republikk grunnlagt på prinsippet om at alle mennesker er likeverdige. Noen sammenligner presidenten med en keiser og snakker om the imperial presidency.

Han (det har hittil bare vært menn) er øverstkommanderende for verdens mektigste militærapparat, står i spissen for verdens største økonomi og har avgjørende personlig makt i nasjonale og internasjonale kriser.

Alt dette er en del av barnelærdommen for generasjonene som har vokst opp siden 1945. Men verden forandrer seg. De gamle sannhetene er svekket. USA er ikke lenger dominerende. Andre land har hatt større fremgang. Levestandarden for den amerikanske middelklassen har stått stille siden 1980-tallet.

Høye forventninger

I denne situasjonen var det at den unge og relativt ukjente senatoren Barack Obama ble valgt til president i 2008. Han kom inn i Det hvite hus med løfter om håp og forandring. Finanskrisen sørget for at visjonene snart måtte settes på vent.

At Obama ble gjenvalgt i fjor, skyldtes ikke minst at motkandidaten Mitt Romney manglet en troverdig og fremtidsrettet politikk.

Fem år ute i Obamas tid som president fremstår han ikke som noen fornyer, men som en overgangsfigur mellom noe som ikke kommer tilbake og noe som vi ennå ikke vet hva er.

Forandre verden

I det lange perspektivet ser George W. Bush til å ha vært den siste presidenten som handlet ut fra en ideologisk overbevisning om at USA ikke bare kunne, men også burde, forandre verden.

Bush startet to kriger, i Afghanistan etter terroraksjonene høsten 2001 og i Irak i 2003. I Afghanistan hadde USA verdenssamfunnet i ryggen. I Irak gikk USA til aksjon sammen med et fåtall allierte basert på feilaktige "beviser" for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen.

Krigstretthet

Obamas politiske gjennombrudd hadde vært utenkelig uten krigsmotstanden som spredte seg i USA da konfliktene trakk i langdrag. Det viste seg også å bli en tung belastning for statsfinansene å føre krig for lånte penger, slik Bush gjorde.

Effekten på opinionen har vært varig. En meningsmåling for The New York Times og TV-selskapet CBS viste nylig at nesten to tredjedeler av amerikanerne mener USA ikke bør spille en ledende rolle i forsøk på å løse internasjonale konflikter.

Noen kaller disse strømningene en ny form for isolasjonisme. I hvert fall forteller de om en dyp skepsis til å fylle rollen som "verdens politimann".

På dette punktet er Obama helt på linje med velgerne som gjorde ham til president. Han har forlengst trukket USA ut av Irak og er i ferd med å avslutte det militære engasjementet i Afghanistan.

Erfaringene fra Libya

Heretter skal USA gripe inn på en begrenset og målrettet måte, uten selv å ta lederrollen. Obama liker å snakke om "å lede fra de bakre rekkene". Bombingen av Libya i 2011 viser imidlertid at det er lettere sagt enn gjort.

Andre land, med Frankrike i spissen, hadde påtatt seg den tyngste jobben. Likevel viste det seg at USA fikk flere oppgaver enn Obama hadde forestilt seg. Det skyldtes at amerikanerne har vesentlig større kapasitet enn andre stater til å gjennomføre omfattende og langvarige operasjoner.

Tvetydig om Syria

Erfaringene fra det siste tiåret forklarer langt på vei Obamas uklare signaler om krigen i Syria. Hans uttalelse om at en viktig grense – "en rød linje" – ville være krysset dersom regimet brukte kjemiske våpen, skapte forventninger om en militær aksjon av et eller annet slag.

Obama valgte å be Kongressen om grønt lys for et angrep i Syria, men først når de folkevalgte kom tilbake etter sommerpausen. Noen hasteinnkalling var det ikke snakk om. Så skulle det mulige angrepet også være "utrolig lite", for å bruke utenriksminister John Kerrys ikke helt heldige formulering.

Forslaget rakk aldri å komme opp til votering. Om så hadde skjedd, er det sannsynlig at Obama hadde opplevd ydmykelsen ved å bli nedstemt.

Kortvarig pusterom?

Til lettelse for Obama, FN og mange andre har Russlands forslag om å samle inn og destruere Syrias kjemiske våpen utsatt den vanskelige diskusjonen om et angrep. Spørsmålet er hvor lenge pusterommet varer.

Hva skjer dersom Syria ikke samarbeider fullt ut? Hvor stor skal tålmodigheten være? Den ubehagelige sannheten er at Obama har gjort seg avhengig av velvilje fra Bashar al-Assad og Vladimir Putin.

Med slike utsikter er det ikke overraskende at debatten om presidentens lederevner har fått ny styrke. Noen ser en mann som ikke klarer å bli enig med seg selv: En del av Obama vil helst samle kreftene om det han kaller "nasjonsbygging på hjemmebane". En annen del føler at USA har en moralsk forpliktelse til å gripe inn av humanitære grunner. Men det kan fort ende med nasjonsbygging i fjerne himmelstrøk, altså det som Obama egentlig er imot.

Tenker mye og lenge

Noen ser et mønster i dette. En av dem er Daniel Henninger, politisk analytiker i den konservative avisen The Wall Street Journal. Han skrev denne uken at det å kalle Obama en passiv leder er å undervurdere ham. Henninger oppsummerer presidentens arbeidsmetode slik: "Jeg tenker, altså må dere handle."

Ifølge Henninger har Obama en fast overbevisning om at bare han kan tenke ut de gode løsningene. Dette er koblet med en sterk motvilje mot å blande seg inn i hverdagspolitikken: "Obama driver ikke med politikk på Washington-måten."

Dette er muligens noe av forklaringen på at Obama ikke får gjennomslag, selv i saker der han i utgangspunktet hadde støtte fra et flertall av befolkningen, som innstramning av våpenlovene. Men det bør tilføyes at presidentens republikanske motstandere i Kongressen ikke nekter seg noe for å blokkere hans forslag, både når det gjelder statsbudsjettet og helsereformen.

Obama har ennå tre år igjen, men tiden er knappere enn vi tror. Allerede neste høst er det mellomvalg til Kongressen, og i 2015 vil presidentvalgkampen være under oppseiling. Fra da av kommer Obamas handlingsrom til å bli mindre og mindre.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Trump har gitt makten til generalene. Det har endret USAs militærstrategi.

  2. KOMMENTAR

    Trump hopper ikke etter Wirkola | Frank Rossavik

  3. KOMMENTAR

    Nei, alt var ikke bedre før. Bush var en like farlig president som Trump.

  4. KOMMENTAR

    Impulsiv er han som kjent. Kanskje er Trump tilstrekkelig menneskelig også.

  5. VERDEN

    I dag er det 15 år siden terrorangrepene mot New York og Washington. USA har vært i krig hver eneste dag siden.

  6. VERDEN

    President Donald Trumps fem helomvendinger: «Til alle de dustene som vil angripe Syria...»