Det blir ingen troverdig feiring av Grunnloven, om vi ikke samtidig konfronterer skamplettene.
Den erkjennelsen har forlengst vunnet frem hos både festarrangører og historikere, og det er allerede kommet sterke og opplysende fagbøker om gamle synder, særlig hva gjelder nordmenns anstrengte forhold til minoriteter.
Det blir fort mer komplisert når kunstnere beveger seg inn på slike sensitive områder.
Rasisme— og minoritetshistorien er så full av lidelser at mange føler seg støtt når problematikken behandles med kunstneriske virkemidler som ironi, tvetydighet eller overdrivelse.
«De primitive» som forlystelse
Det får de merke nå, kunstnerduoen Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner. De står bak den omdiskuterte Kongolandsbyen, som etter planen skal åpne i Frognerparken i morgen. Fadlabi og Cuzner har rekonstruert en populær utstilling fra 1914, der åtti afrikanere var satt til å illustrere "eget primitive hverdagsliv" for skuelystne nordmenn.
Intensjonen er,ifølge kunstnerne, å kaste lys over kolonihistorien og rasisme. Ikke desto mindre har Kongolandsbyen vakt internasjonale protester (se særlig aksjonen #SomeoneTellNorway på Twitter).De kommer i kjølvannet av en kommentarartikkel iThe Guardian, der den ugandiske forfatteren og juristen Bwesigye bwa Mwesigire anklager det norske kunstprosjektet for å befeste de samme fordommene som det tar avstand fra. Siden Kongolandsbyen speiler holdninger som eksisterer den dag i dag, kan den ifølge Mwesigire virke sårende og nedverdigende på afrikanere verden rundt. Kolonitiden er ikke noe å spøke med.
Norge som kolonimakt
En beslektet debatt utspiller seg nå i Danmark, der Grønland har nedsatt en forsoningskommisjon som skal undersøke hvilke overgrep dansker – og nordmenn – har gjort seg skyldig i.
Umiddelbart kan det virke fjernt og uaktuelt, for vi er ikke vant til å tenke på Norge som en aktør i kolonitiden. Jeg har bodd to perioder i Danmark uten å reflektere over at den danske "overhøyheten" over Grønland, fastslått i Kieltraktaten i 1814, var et resultat av unionen med Norge. Men Grønland ble en del av det norske kongedømmet allerede i 1261, og deretter av unionen Danmark-Norge fra 1380.
Kunne lokalbefolkningen bli pisket til døde under det dansk-norske styret? Var inuittene seksuelt parat til nærmest enhver tid? Ble de tvangskristnet?
Suksessromanen Profetene i Evighetsfjorden gir inntrykk av det. Den norsk-danske forfatteren Kim Leine nærmest velter seg i gamle synder og fordommer. Nettopp den saftige stilen har slått an hos både lesere og prisjuryer, og boken vant Nordisk råds litteraturpris i fjor.
Ifølge forfatteren selv, dreier det seg om en "fri fantasi" over hendelser på 1700-tallet.
Ikke desto mindre er Profetene i Evighetsfjorden for tiden under hardt angrep fra historikere. Kolonimakten var på ingen måte blodig og tyrannisk, skriver Thorkild Kjærgaard i danske Weekendavisen.
At lesere liker å få kolonitiden fremstilt på denne måten, skyldes ifølge ham, en blanding av "monumental uvitenhet" og "kolonialistisk og postkolonialistisk diskurs". Han sikter til teoretiske retninger som undersøker hvordan kulturen i tidligere kolonier ble preget av maktforholdet mellom koloniherre og lokalbefolkning.
Skandinavisk skyld
Er det blitt kunstnerisk mote å rippe opp i gamle ugjerninger?
I hvert fall er det såpass mye skyldfølelse i skandinavisk samtidskunst at forskere ved Universitetet i Oslo vil undersøke temaet nærmere. Forskningsprosjektet ScanGuilt tar for seg bøker, filmer og TV-dramatikk som speiler en moderne skandinavisk skyldfølelse knyttet til så vel privilegier som skampletter. Margreth Olin og Sofi Oksanen er blant kunstnerne som står på pensum i vårens undervisningsopplegg; begge er spesielt opptatt av utsatte minoriteter.
Tarantino
Kunstnere som bearbeider historien risikerer unektelig å reprodusere både myter og fordommer. Ofte går det en uklar grense mellom reproduksjoner som setter historien i perspektiv og kunstprosjekter som fråtser i historien på en sensasjonspreget måte.
Skulle kunstnere styre klar av slike tvetydigheter, ville det raskt bli stille på kunstfeltet. Da kunne man knapt lage kunstverk som speiler rasisme eller fordommer. Det er heller ingen enkel vei mot (det utopiske) målet.
Kanskje er det minst like frigjørende med en underholdende røverhistorie av filmskaperen Quentin Tarantino, der jøder eller svarte tar hevn på sine overgripere, som en indignert og utvetydig gjengivelse av historiske fakta.
Uansett er det ikke romanforfatterens oppgave å bidra til forsoningskommisjoner og heller ikke Kongolandsbyens oppgave å legge et korrekt grunnlag for antirasisme.
