Påstanden om at muslimske massedrapsmenn mer eller mindre alltid omtales som terrorister, mens ikke-muslimske sjelden eller aldri omtales slik, er en gjenganger.
Ett eksempel er en artikkel av journalist Sven Egil Omdal på nettsiden til Nasjonal digital læringsarena. Han tar utgangspunkt i en mann som tidligere i år skjøt på og skadet seks afrikanere i Italia, draperte seg i det italienske flagget og gjorde fascisthilsen da han ble arrestert, men ikke ble omtalt av mediene som fascistisk terrorist.
Hva om gjerningsmannen hadde vært muslim, spør Omdal. Ville mediene da ha nølt med å kalle ham islamistisk terrorist?
Omdal mener at dette er viktig fordi terrorisme oppfattes som grunnleggende annerledes enn annen vold: «Er drapsmannen en ensom ulv, diskuterer vi psykiatri og ensomhet. Er han en terrorist, diskuterer vi asylpolitikk, bevæpning av politiet og strengere overvåking av religiøse og etniske minoriteter.»
Tankeeksperiment
Et tankeeksperiment: Si at ingen myndighetsperson brukte ordet terror om drap og massedrap med muslimsk gjerningsperson siden 2014, da bølgen av angrep på tilfeldige mennesker tok seg opp.
Da hadde vi altså hatt en lang rekke ensomme ulver, kanskje med psykiatriske problemer. De drepte tilsammen 468 personer bare i Europa, hvis jeg har funnet riktig tall, i angrep av varierende størrelse, noen av dem spektakulære. I tillegg kommer angrepene som mislyktes eller ble avslørt i forkant.
En forutsetning for resonnementet er at de «gamle» mediene også underslo at gjerningspersonene bekjente seg til voldelig islamisme eller var tilknyttet terrorgrupper.
Ord teller, handlinger avgjør
Til gjengjeld ville «nye» medier og folk i sosiale medier neppe ha unngått å få med seg at gjerningsmennene hadde et fellestrekk. Ingen kunne ha hindret dette uten hard sensur.
Ville disse kildene også være mindre opptatte enn etablerte medier er av å skille mellom vanlige muslimer og voldelige islamister? Jeg tror kanskje det.
Ville den alternative tilnærmingen ha ført til færre fordommer mot muslimer, mindre høyrøstede krav om stengte grenser, lavere bevæpning av politiet og mindre overvåking, sammenlignet med dagens situasjon?
Omdal har ikke foreslått å kalle jihadistiske eller jihadistisk inspirerte angrep noe annet enn de er blitt kalt. Poenget er like fullt at det primært er handlingene, mønsteret i dem og mengden av dem som gir konsekvenser, ikke hvilke ord man bruker.
Klare sammenhenger
Ordet terror brukes vanligvis om vold som skal skape frykt og fremme et ideologisk budskap. Jeg har aldri skjønt hvorfor det er mer stigmatiserende å bli kalt terrorist enn massedrapsmann. Heller tvert imot, egentlig: En som dreper tilfeldige uten «høyere» motiv er bare ond eller gal.
Når begrepet terrorist oftere brukes om muslimske gjerningsmenn, er årsaken at sammenhengen som regel er klar: De mektige jihadistiske terrororganisasjonene som arbeider for å ramme uskyldige og spre frykt med voldshandlinger er velkjente.
Gjerningsmennene kan spores til nettverk eller de operer alene. Uansett påberoper de seg troskap til IS eller Al-Qaida, som også påtar seg ansvaret for angrep. Det hele inngår i et mønster, en kampanje, eller hva terroristene selv kaller en krig.
Løses ikke av ordbruk
Alt dette, eller det meste, mangler som oftest når hvite menn begår sammenlignbare handlinger. Likevel brukes termen terror, også om eksemplene Omdal nevner, noe nettsøk vil vise. Jeg tror han har rett i at ordet brukes for sjelden om ikke-muslimer, men er usikker på hvor stort poeng det er.
For øvrig snakkes det stadig om sosiale og psykiatriske problemer også når jihadister er tema. For eksempel ble en rapport fra franske myndigheter om at en tredjedel av radikaliserte islamister i landet har mentale problemer, mye omtalt.
Når alt dette er sagt, vil Sven Egil Omdal og jeg være enige om at den islamistiske terroren får for stor medieoppmerksomhet. Den nærer ikke bare fordommer mot vanlige muslimer, men tjener også terroristene ved å skape overdreven frykt, noe jeg har skrevet om flere ganger.
Men problemer løses sjelden bare ved å bedrive ord, heller ikke dette.