Hvem så for seg at Sylvi Listhaug kom til å måtte gå av som justisminister på grunn av en facebookoppdatering? At Per Sandberg skulle måtte velge mellom statsrådspost og kjærlighetsliv?
At Erna Solberg ville legge abortloven på forhandlingsbordet for å få Kristelig Folkeparti over på høyresiden? At Trine Skei Grande ville omtale sin hovedforhandler, Abid Raja, i ufordelaktige ordelag på høyttaler midt i budsjettforhandlingene?
Hadde jeg sett alt dette i én sesong i en tv-serie, ville jeg snudd meg mot sidemannen i sofaen og sagt: «Dette er jo helt urealistisk!»
Men slik har det siste politiske året vært.
Iscenesettelse av konflikt
Året har vært uvanlig upolitisk, til tross for den politiske dramatikken.
De store debattene om omfordeling av goder, en ledighetsstatistikk som ligger over gjennomsnittet for de siste 20 årene, eller et rekordhøyt antall elever på private skoler i Norge, har hverken dominert nyhetsbildet eller de politiske diskusjonene.
Politikerne har rett og slett skygget for sin egen politikk. Vi kan ikke skylde på andre enn oss selv.
Er dette også noe av konsekvensen av politikere som forstår mediedramaturgien så godt at de spiller opp personer, følelser og konflikter så hardt at det politiske innholdet kommer i bakleksa? I så fall: Forstår vi egentlig hva vi gjør? Vi kan ikke klage på politikerforakten når den kommer. Hvis vi har spilt på disse strengene, så har vi bedt om den selv.
Når det politiske året skal oppsummeres, handler det mer om politikere enn om politikk. De sakene som har klart å trenge gjennom og bli nasjonale saker i denne støyen, vil også prege deler av 2019: abortrettigheter, økonomiske forskjeller og EØS.
Ikke bare i Norge
Internasjonalt er ikke ting stort bedre. I USA er det 17 ulike etterforskninger på gang mot den sittende presidenten. I 2018 har landet hatt tre nedstengninger av statsapparatet som følge av partipolitisk uenighet.
I Storbritannia er utmeldelsen fra EU blitt en politisk farse. Den ene politikeren etter den andre prøver å unngå å ta i utmeldingsavtalen, unngå å forsøke å gjøre den bedre, for slik å slippe å bli besudlet med noe så grisete som ansvar.
Ansvar er som oljeflekker på den hvite skjorten: Alle ser at du har vært borti noe som du burde håndtert bedre. Da er det lettere bare å holde seg borte.
Substans i abortsaken
Alt av substans er likevel ikke forsvunnet. Særlig har tre debatter dels preget den nasjonale agendaen, dels ulmer de like under overflaten og kan få full tenning i 2019.
Den første handler om mulige innstramminger i abortlovens paragraf 2 tredje ledd c, om abort ved alvorlig sykdom ved fosteret. Tusenvis tok til gatene flere steder i landet for å markere motstand mot endringene som Høyre-leder Erna Solberg åpnet for.
Også anerkjente British Medical Journal omtaler den norske debatten i uvanlig harde ordelag i en kommentarartikkel. Tidsskriftet karakteriserer det å bruke abortloven til politisk vinning som «et svik».
Foreløpig er det uklart hva sluttresultatet blir. Det vil avhenge av de endelige forhandlingene mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti inn i det nye året. Det er vanskelig å se for seg at ingenting skal endres, når det er statsministeren selv som har invitert til forhandlinger.
Økonomiske forskjeller ulmer
Det andre er debatter som viser hva økonomiske forskjeller gjør med samfunnet vårt. Det er det debatten om bompenger som vi har sett gro frem i deler av Rogaland, egentlig handler om. Den handler ikke om hva det koster å bygge eller vedlikeholde veier.
Den handler om raseri og avmakt hos helt vanlige lønnsmottagere som spør om systemet vi har valgt for innkreving av bompenger, er rettferdig og rimelig.
Denne diskusjonen vil trolig spre seg i året som kommer, til flere fylker der nye bomstasjoner er aktuelle.
Vi ser noe av det samme i interessen for spørsmålet om barnetrygden skal økes, slik høyrepartiene foreslår, eller om pengene skal brukes på universelle goder som skolemat til alle, slik Arbeiderpartiet foreslår.
Disse debattene er tydeligere symptomer på økonomiske forskjeller enn diskusjoner om Gini-koeffisienten eller inntektsulikhet, som politikere har lettere for å ty til.
Det er et tydelig behov for raskere å sørge for mer rettferdig omfordeling av goder.
EØS-debatten forsvinner ikke
Det tredje er debatten om EØS. Den har blusset opp i de delene av fagbevegelsen som har erfart konsekvensene av at useriøse aktører mer enn gjerne utnytter billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Flere verftsarbeidere langs kysten har vært med på å vedta uttalelser om at vi nå må tre ut av EØS-avtalen for å få kontroll over situasjonen.
Selv er jeg tilhenger av EØS. Debatten om hvordan vi best får bukt med den stadig grovere, organiserte arbeidslivskriminaliteten, og den systematiske sosiale dumpingen i deler av arbeidslivet vårt, må vi ha uansett.
Vi som er tilhengere av avtalen, må anerkjenne at motstanden i deler av fagbevegelsen springer ut av helt reelle erfaringer, ikke en frykt for det ukjente.
Fra 1. januar blir det strammet inn på bruken av innleid arbeidskraft, og forbudet mot nulltimerskontrakter trer i kraft. Men enda kraftigere lut må nok til.
Blanke ark
2019 blir nok ikke uten politiske intriger. Men allerede i år har de fleste av oss sett nok til å lage fantasifulle tv-seriemanus inspirert av faktiske hendelser.
Vi får håpe at det neste politiske året i større grad preges av folks behov enn av folkevalgtes.
Mer fra Hadia Tajik? Les også disse:
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter