Kommentar

#Metoo-bevegelsens styrke er samsvaret mellom den private opplevelsen og den strukturelle maktubalansen | Veslemøy Østrem

  • Veslemøy Hedvig Østrem

#Metoo ble etter hvert en grunnmur av tusenvis av historier om slibrigheter fra maktpersoner på jobb, om hender på avveie julebord og om bajaser som reduserer deg til kropp og kjønn på møter. På denne grunnmuren ble det også mulig å reise et bygg der det var trygt å henge også de mørkeste hemmelighetene opp på veggen, synlig for alle, skriver Veslemøy Østrem. Foto: Lucy Nicholson, NTB scanpix

Hvordan blir likestillingsstatistikkene for årene etter #Metoo?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var lang kø utenfor, men jeg hadde sikret meg plass i det smekkfulle auditoriet på Blindern. Året var 1993 og i flere måneder hadde vi diskutert boken til den amerikanske feministen og forfatteren Susan Faludi. Boken «Backlash – The Undeclared War against American Women» kom snart ut på norsk. Nå var hun her.

Faludi beskrev en tendens vi ikke helt fant ut av

Det Faludi beskrev, var hvordan likestillingen var i ferd med å bli slått tilbake. Med innsikt og snert fortalte Faludi hvordan kvinner ble gitt snevrere rammer. Vi måtte ikke tro vi var i ferd med å få makt, hverken i filmbransjen, i mediene, på arbeidsplassen, i politikken eller i familielivet.

Susan Faludi, amerikansk forfatter, satte likestillingen under lupen tidlig på 1990-tallet med boken Backlash (Det store tilbakeslaget). Foto: George Nikitin / TT / NTB scanpix

Vi kjente oss igjen. Faludi satte fingeren på en tendens vi selv ikke helt fant ut av.

Men hadde egentlig Faludi rett? Var det et tilbakeslag? Eller var det bare den offentlige samtalen som hadde stilnet?

Likestilling et ikke-tema

I mange år har 8. mars vært en dag du gjerne kunne innkalle til foreldremøte, uten at noen reagerer. Vi har forestilt oss at vi er likestilt, og oppdratt barna (i rosa og lyseblått) til å tro at de er det.

Likestilling har vært et ikke-tema i den offentlige samtalen. Kvotering har vært klamt. Kvinner som er hjemme med små barn eller jobber deltid, begrunner dette ut fra personlig overbevisning, ikke med at de er ofre for strukturell undertrykking på grunn av kjønn.

  • Les også: Nei, NRK. #Metoo er ikke et urbant elitefenomen

#Metoo ble en grunnmur

Så skjer det noe, høsten 2017.

Mediene avdekker seksuell trakassering satt i system i filmbransjen, og det kunne ha endt der.

Men historiene var til å kjenne seg igjen i. De fantes der, i våre private liv. En hashtag skapte en delekultur.

#Metoo ble etter hvert en grunnmur av tusenvis av historier om slibrigheter fra maktpersoner på jobb, om hender på avveie julebord og om bajaser som reduserer deg til kropp og kjønn på møter.

På denne grunnmuren ble det også mulig å reise et bygg der det var trygt å henge også de mørkeste hemmelighetene opp på veggen, synlig for alle.

Gjennomslaget til #metoo handler blant annet om at det var et samsvar mellom de private opplevelsene og den offentlige, globale samtalen, skriver Veslemøy Østrem. Foto: LUCY NICHOLSON / X90050

Overgrep og grenseoverskridelser har konsekvenser for den som utsettes for det. I vinter har overgrepene og trakasseringen også fått konsekvenser for de ansvarlige. Historier som skulle blitt fortalt i rettssaler, til sjef eller til tillitsvalgte, er på vei ut i lyset. #Metoo har fjernet skammen og lyst opp de mørke avkrokene.

Tilbakeslag i statistikkene?

Tilbakeskrittene i kampen for likestilling er ikke så lett å finne belegg for i statistikker, men vi ser at det går nokså sakte på mange områder. SSB har utarbeidet tolv indikatorer for likestilling i Norge, og alle viser en jevn kurve i riktig retning. Sammenlignbare tall er ikke helt lette å finne tilbake til 1980-tallet, men de vi har, viser stort sett at vi beveger oss i riktig retning. Det var blant annet 44 prosent kvinner i arbeidslivet i 1970. Nå er tallet 77 prosent. Andelen kvinner i politiske verv var på 12 prosent i 1970, nå ligger tallet rundt 36 prosent.

Riktignok går det ekstremt langsomt i det private næringsliv, på toppledernivå og på eierskapssiden. Men målet om likestilling er befestet i lovverk, politisk, i FN-systemet og i de aller fleste styrerom. Likelønnsarbeidet har båret frukter. Kvoteringsreglene har fått flere kvinner inn i styrerommene.

Kvinnedagen bør minne oss om at vi hadde begynt å ta likestilling for gitt. #Metoo minnet oss om at den strukturelle maktubalansen som er mellom menn og kvinner fortsatt, også påvirker våre private liv. Foto: Laurent Cipriani, TT/NTB scanpix

Samsvar mellom privat og offentlig fortelling

Kvinnedagen er verdt å feire mer enn på lenge. Den bør minne oss om at vi hadde begynt å ta likestillingen for gitt.

Med #metoo var det samsvar mellom den private opplevelsen til mange kvinner og den globale fortellingen om strukturelt maktmisbruk. Og på nivået mellom våre levde liv og statistikkene om likestilling på verdensbasis, finnes det nå arbeidsgivere som tar mangfoldsstrategien og varslingsrutinene opp fra skuffen, politiske ledere som erkjenner at de mistet noen av målene sine av syne og medier som fortsetter å stille maktpersoner til ansvar.

Hva nå? Blir #Metoo noe mer enn et halvt års fenomen som det ikke vil være spor etter når vi studerer de globale statistikkene for likestilling om 20 år, eller får vi se noen skikkelige utslag på grafene?

Det er opp til oss. Vi har mer å fortelle. Og når vi har snakket ut, må vi handle. Ikke slå av lyset nå.

Les mer om

  1. #metoo
  2. Seksuell trakassering
  3. Likestilling
  4. Kvinnedagen (8. mars)

#metoo

  1. DEBATT

    Utelivsbransjen hoppet bukk over #metoo: – Reagerer ingen internt?

  2. DEBATT

    Arbeiderpartiet skal være ledende på likestilling, men er det slik?

  3. NORGE

    Bok om LO beskriver trakassering, fyll og sexkjøp

  4. KULTUR

    Tomas Espedal etter kritikken om å ha utlevert kvinne: – Med tanke på at jeg nå har gått gjennom helvete, så angrer jeg

  5. KOMMENTAR

    Kostnaden ved svenske #metoo-tilstander

  6. NORGE

    Måling viser at metoo har endret unge menns holdning