Kommentar

På en søndag: Historiene om «hjemme» | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldsutvalget

Røttene har å gjøre med hvor «hjemme» er. Føttene tar deg ut i verden – men også hjem igjen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er nok ennå en smule sannhet i den fineste setning NRK-legenden Herbjørn Sørebø en gang skrev: «Alle reiser er ein omveg heim.»

Jeg har vært ute og reist noen dager mens denne kommentaren ble til, og forflytningene illustrerer temaet. Fra Oslo til kontinentet, så via Valdres til Hardanger. Når dette skrives, sitter jeg ved en kanal i Amsterdam og spiser peruansk mat. Når dette leses, sitter jeg i en hage i Hardanger.

Føtter og røtter

Det første er føtter. Det siste er røtter. Begge deler er imidlertid meg, begge er del av min historie. Men jeg kjenner meg ikke hjemme alle steder. Da ville jeg ikke vært hjemme noe sted.

Føtter er viktig for meg, men jeg blir mer og mer glad i det bokstavelig talt nærliggende, og reiser igjen og igjen til de samme få stedene i Norge og utlandet. Jeg drømmer ikke om de nye, eksotiske og fjerne reisemålene, men vil heller utdype, fordype, gjenta, gjenkjenne. Slik blir flere steder del av min livshistorie.

Hjem for å finne det

For et par tiår siden føltes det friskt og riktig da Salman Rushdie sa at det er trær som har røtter, mennesker har føtter. Dyrkingen av røtter kan riktignok gå for langt, men det er likevel nødvendig å minne om det motsatte av Rushdie i dag: Mennesket har ikke bare føtter, det har også røtter. En mann reiser verden rundt på leting etter det han trenger, og vender hjem for å finne det, som noen har sagt.

Jeg er på Vestlandet nå, og to kunstnere herfra som er senket ned i det lokale og regionale samtidig som de skapte noe universelt, er Jakob Sande fra Dale i Sunnfjord og Geirr Tveitt fra Norheimsund i Hardanger. Sammen skrev de vakre «Fløytelåt», som kanskje blant annet handler om røttenes evne til å flette sammen det lokale og det allmenne:

Tonen kjem smygande, mjuk og var,

aukar i kraft og fær døyvde svar

langt borte frå andre grender.

Jeg siterte disse linjene sist gang jeg var i Hardanger, for et par uker siden. Jeg fikk åpne Hardanger Musikkfest, som feiret 20-årsjubileum i pinsen. Det er en meget god klassisk- og folkemusikkfestival som nettopp viser spennet jeg er interessert i: mellom det lokale, regionale, nasjonale og internasjonale.

«Røtter» var tema for Hardanger Musikkfest i år, alt det ved Hardanger som har inspirert norsk musikk, ikke minst Edvard Grieg og Geirr Tveitt. Og røttene er ikke bare fortid, det kommer spirer opp av røttene, spill levende uttrykk i samtiden.

Komme fra et sted

I både tenkningen, kunsten og kulturen er det påfallende ofte slik at det som virker mest universelt og allment, ofte har en lokal eller regional forankring. Det må komme fra et sted – ett sted – for å nå ut, og nå inn til hver og en av oss.

Alt dette dro også den tyske keiser Wilhelm 2. inn hit 25 år på rad, fra 1889 til 1914. Han søkte blant annet de felles nordisk-germanske røttene, og scenen var norsk nasjonalromantikk på sitt mest ikoniske. Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger er selve bildet av Norge.

Det nye Norge

Men det er verdt å huske at det finnes et annet bilde av hvordan Hardanger har preget landet: Gjennom kraftutbyggingen og industrireisingen som har skapt så mye av det moderne Norge, ved det vi i dag ville kalle ren, grønn energi. Vakre turbiner, damanlegg, arkitektoniske perler av kraftstasjoner, veldesignede kraftmaster og knallhardt manuelt arbeid gjennom et hundreår er også bildet av Hardanger, men det er blitt litt fortrengt av brudeferd og fruktblomstring, som selvsagt har større reiselivspotensial.

Kampen mot «monstermastene», for å bruke propagandauttrykket som så glatt fikk gjennomslag, var forunderlig. Det var en kamp der de sterkeste symboler ble tatt i bruk, aktivister ble båret bort i hardangerbunad. Bare en fysisk gjenskaping av brudeferden manglet.

Det har slått meg hvor sterkt nordmenn er blitt opptatt av den rolle lokal og regional identitet spiller for dem. Interessen tar så mange former – lokalhistorie, lokal mat, lokalt språk, lokal litteratur, regionale særtrekk.

Men alt dette er også symbolmarkeringer. Er vi så opptatt av det lokale når alt kommer til alt, når det kommer til praktisk handling? Vi holder jo uansett ikke helt på dialekten, de fleste kjøper fortsatt ikke lokalprodusert mat, og vi flytter fra bygda likevel.

Lokalhistorie og slektsgranskning

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning her. I en tid med «flytende modernitet», for å bruke sosiologen Zygmunt Baumans uttrykk, er interessen for det lokale en av reaksjonene. Stedene definerer oss, de sier så mye om hvem vi er og vil være.

Den veritable strømmen av bygdebøker, gårdsbøker og lokalhistoriske verker bekrefter dette. Ofte blir de lokale bestselgere. De fenger og fascinerer, de forteller vår historie og våre historier. Se også på den eksplosive interessen for slektsgranskning det siste tiåret – og hvor mange nordmenn som sier de gjerne skulle kjøpt et småbruk og slått seg ned der.

Tidvis blir de små lokalsamfunnene romantisert utover alle grenser, på samme tid som «byen» blir lett demonisert. Jo, det finnes mange fine, tette fellesskap på små steder omkring i landet. Men de kan også være kvelende kontrollorienterte. Og det finnes nok av naboer som ikke har noe med hverandre å gjøre også i idylliske bygdesamfunn. Det går an å dø ensom og alene uten at noen oppdager det, i en leilighet i en liten fjordbygd også.

Fedrelandsfølelsen i det små

Skjønnmalingen vinner likevel frem. Som Knut Hamsun sier det: «Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen.»

Jeg har bodd i Bergen og Oslo det meste av livet, men er oppvokst i Odda og Hardanger. De siste årene har jeg vært her oftere og oftere. Jeg tror det har å gjøre med en økt bevissthet om røttene og at det er så mye her som har formet meg. Det er lett for meg å føle meg hjemme i Hardanger. Det er fordi jeg fortsatt har nesten halvparten av livet mitt som historier herfra.

De er fortellingene om meg selv, de er historiene om «hjemme».

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  • Lyst til å skrive ? Les denne først: Seks tips til en Aftenposten-debattant

Her er flere søndagsrefleksjoner:

Les også

  1. Når vi bare ser på | Knut Olav Åmås

  2. Kronisk sykdom. Ikke til å dø av, men til å prøve å leve med. | Knut Olav Åmås

  3. Forvirret filosofi | Knut Olav Åmås

  4. Det finnes ingen «rett» til ikke å bli såret eller krenket | Knut Olav Åmås

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås