Kommentar

Forrige gang kom det zombier og anarki i kunsten. Hva skjer etter denne pandemien?

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

Foto: Marvin Halleraker / e-mail

Kulturen vil preges av covid-19.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Pandemier etterlater varige spor, også i kulturen. Det er vanlig å peke på Edvard Munch som et eksempel på hva spanskesyken (1918–1920) bidro til.

Den var tøffe saker. Mellom 50 og 100 millioner mistet livet. Munch ble trolig syk selv ved årsskiftet 1918/1919. Han brukte erfaringen i flere verk og skisser. Selvportrett i spanskesyken (1919) er det mest kjente.

Munch kan også illustrere et forbehold. At en maler bruker pandemien som motiv der og da er ikke det samme som at den endrer kunstnerskapet. Munch fikk sitt entusiastiske forhold til sykdom og død på 1800-tallet.

En forsker fremhever ny interesse for zombier som en konsekvens av spanskesyken. Samt av første verdenskrig, som raste like forut. Zombier er figurer av «levende døde», med røtter i afrokaribisk voodoo. I kjølvannet av spanskesyken gjorde de sitt inntog i vestlig populærkultur, for eksempel i stumfilmen J’accuse av Abel Gance.

Elizabeth Outka, professor ved Richmond School of Arts and Sciences i Virginia, viser til erfaringene med masser av døde, uoversiktlig smittespredning, angst for å gjøre sine kjære syke, smerten ved å måtte dø alene. Kjente saker også i 2020 og 2021.

Zombien var «en måte å visualisere et usynlig monster på,» sier Outka til The World.

Også interessen for spiritualisme - seanser der folk snakker med døde - skjøt fart. Arthur Conan Doyle, skaperen av Sherlock Holmes, gikk i bresjen for trenden. Hans sønn og bror døde av influensaen.

Influensa ga dadaisme

Et spor i litteraturen er den kjente romanen Fru Dalloway (1925) av Virginia Woolf. Hovedpersonen har, som forfatteren hadde, hjertesykdom som bivirkning av influensaen.

I billedkunsten (og til dels litteraturen) var dadaismen, surrealismens forløper, påvirket av første verdenskrig og spanskesyken. Dadaistene rettet seg mot borgerlig makt, krig og død ved å dyrke amoral, kynisme og anarki. De avviste alle regler for skjønnhet og sosial organisasjon. «Døden er en tvers gjennom dadaistisk sak,» som en samtidig poet sa.

Mye å si om det, men det er ikke plass. Hva skjer med kulturen nå?

Les også

Bokanmeldelse: Et rikt indre liv

Kjedelig sakprosa

Det kjedelige svaret er at det er for tidlig å si. Mer kjedsomhet: Salget av sakprosa i Norge domineres i år av bøker om norgesferie, natur, håndarbeid og matlaging. Ikke mye dadaisme der.

I skjønnlitteraturen har norske forfattere begynt å bearbeide pandemien. Med vekslende hell, ifølge Aftenpostens anmelder Ingunn Økland.

Jeg spurte en av landets fremste forfattere, Jan Kjærstad, om eksempler på god litteratur i kjølvannet av covid-19. Han mener kriteriet må være at verket «ikke kunne ha vært skrevet før pandemien.»

Et slikt har han ennå ikke sett. Beste bok med pandemien som et tema til nå er britiske Ali Smiths roman Sommer.

Videokunst fremheves

Men det er for tidlig. Alle forfattere må og vil forholde seg til dette, mener Kjærstad. Pandemien danner et trykk som må utløses. Noe vil komme.

Det samme gjelder for andre felt. Folk som kan billedkunst fremhever likevel Anders Eiebakkes videokunstprosjekt The Park (2020). I korte filmer forbinder Eiebakke tema som isolasjon, overvåkning og konspirasjonstorier med linjer tilbake i tid, blant annet til holocaust.

Dette trengs i en tid der smittevern snevrer inn tankerom og sosialt rom, skriver kritiker Kjetil Røed på kunstavisen.no. Eiebakke byr på «en radikal utvidelse av horisonten vi lever og reflekterer innenfor».

Mer enn én faktor

Årets avgangsstudenter til mastergraden ved Kunstakademiet i Oslo laget prosjektet The Great Indoors. I stedet for å stille ut hver for seg, samarbeidet de. «Vi har som gruppe kommet fram til en annen måte å håndtere realitetene på, som er å ta vare på hverandre,» sier avgangsstudent Jinbin Chen til Kunstkritikk.no.

Det motsatte av dadaisme, kunne man si.

Forrige, store pandemi var ikke alene om å prege samtiden. Verdenskrigen er nevnt. Det ottomanske imperiet brøt sammen. Snart kom en dyp økonomisk krise.

I dag er Donald Trumps presidentskap og stormingen av Kongressen (dadaisme) et par andre impulser. Tillitskrise og vaksinenekt (mer dadaisme) også. Under spanskesyken hadde folk ingen medisiner å nekte å ta.

Les også

De ingen vet at finnes | Maria Kjos Fonn

Må finne perspektiv

Pandemien nå arter seg også ulikt. India opplever noe som ligner spanskesykens desperasjon. Folk faller om og brennes fortløpende. I Norge handler det mer om ensomhet, kjedsomhet og usikkerhet.

Ofte må kunstneren finne det rette perspektivet, for å få løftet inn noe underliggjørende og friskt, sier Kjærstad: Hva er en pandemi? Hva er de egentlige og langvarige følgene for samfunnet, for selve infrastrukturen? Hvordan har det forandret tankemønsteret vårt?

Det kjedelige svaret må altså bli stående: Virkningene av pandemien vil vise seg etter hvert.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Litteratur
  3. Billedkunst
  4. Pandemier
  5. Jan Kjærstad
  6. Edvard Munch