Storhaugs tankepoliti | Trine Eilertsen
Hege Storhaugs løsninger bryter brutalt med verdiene hun kjemper for
Hege Storhaug har lagt frem sine svar på integreringsutfordringen. Svarene er preget av konfrontasjon og et brudd med de verdiene Storhaug sier hun kjemper for.
Her er hele intervjuet med Storhaug :
Hege Storhaug mener ekstrem islam truer Norge. Her er hennes forslag for å stoppe det.
For henne er det en logikk i det: Når trusselen fra fundamentalistisk islam mot vårt samfunn er så stor, må tiltakene vi møter den med være tilsvarende kraftige.
Premisset til Hege Storhaug er at over en tredjedel av muslimene sannsynligvis ønsker å velte vårt demokrati, og erstatte det med islamske lover.
Påstanden er for avgjørende til at den kan belegges med en tilfeldig spørreundersøkelse fra Tyskland, og det er rart at Storhaug ikke har jobbet mer med å kvalitetssikre diagnosen når hun mener behandlingen må være så tøff.
Kritikken mot Storhaugs bruk av statistikk :
Avfeier Storhaugs anslag om 35 prosent fundamentalister
Storhaugs seire
Intervjuet med Hege Storhaug illustrerer hvor krevende det kan være å ta steget fra misnøye med en situasjon til å foreslå gjennomførbare tiltak som kan svare på utfordringen.
Hege Storhaug har lykkes med det tidligere, i sitt arbeid for å få frem hvordan jenter og kvinner fra innvandrermiljøer har blitt utsatt for grove overgrep.
Da har hun presentert løsninger som er mulig å forholde seg til, og hun skal ha sin del av æren for at tvangsgifte, omskjæring og sosial kontroll kom på dagsorden.
Urealistiske løsninger
Men denne gangen går det galt.
Hege Storhaug klarer ikke å gi svar det er mulig å diskutere når hun skal stoppe farlig islam. Hennes forslag om å sensurere Koranen er helt urealistisk.
Det er ikke mulig å se for seg en politisk prosess i Norge som skulle lede dit. Bildene som dukker opp når vi ser for oss håndhevingen av et slikt forbud, er deprimerende.
Vi kan for eksempel se for oss lensmannen i Austevoll rykke ut til en bolig, med det for øye å beslaglegge en Koran med feil innhold.
Antiliberalt
Men selv om det var mulig, endrer ikke det på det største problemet med dette og flere andre forslag:
Det er dypt illiberalt.
Det er fundamentalistisk i sin innretning.
Det ser ikke individene, bare gruppen.
Paradokset er at motstanden mot nettopp disse begrepene er den viktigste begrunnelsen for Hege Storhaugs kamp: Hun vil redde Norge fra de illiberale, fra fundamentalistene, de som vil endre vårt samfunn.
Men hun vil altså gjøre det ved å gjøre Norge illiberalt og fundamentalistisk.
En av de viktigste verdiene våre er friheten til å tenke og tro på det vi vil. Et av de mest krevende dilemmaene i et liberalt samfunn som vårt er at enkelte tror på ting som er destruktive. De argumenterer kanskje for det, og avviser mange av våre verdier. Men all den tid tankene ikke fører til destruktive handlinger, er det innenfor det vi må håndtere.
Mange av dem som kjenner seg igjen i Storhaugs bekymringer, vil ikke kjenne seg igjen i disse svarene.
Ulike innvandringsståsted
Grovt sett kan vi dele innvandringsståstedene i Norge i fire grupper: I den første gruppen finner vi dem som overhodet ikke er bekymret når asyltallene øker, og mener at Norge uansett vil klare å håndtere langt flere enn vi tar i mot i dag.
I den andre gruppen finner vi dem som er grunnleggende positive til innvandring av ulikt slag, men som også er opptatt av å begrense antallet. De er for flerkultur, men er bekymret for at et for stort antall asylsøkere begrenser evnen til å integrere.
Den tredje gruppen er ikke først og fremst bekymret for de økonomiske sidene ved innvandring, men er desto mer bekymret for de kulturelle sidene. De frykter at ikke-vestlige innvandrere har med seg verdier og kulturer som endrer vårt samfunn i for stor grad.
Den fjerde gruppen er bekymret for begge deler. Ofte starter det med en kulturell skepsis, og særlig en frykt for hvordan islam vil påvirke samfunnet vårt. Etter hvert forsterkes de kulturelle argumentene med statistikk over nettopp sysselsetting, skatteinnbetaling og deltakelse i samfunnet. Her finner vi dem som er mest bekymret når asyltallene øker, og kommunene diskuterer bosetting av titusenvis av mennesker fra muslimske land.
Storhaug har satt ord på frykten
Hege Storhaug har målbåret bekymringene til mange i de to siste gruppene.
Hun har pekt på utviklingstrekk som mange kjenner seg igjen i, og som politikere utenfor Fremskrittspartiet ikke har klart å anerkjenne i tilstrekkelig grad.
Boken til Storhaug er en bestselger som skal ha passert 40000 i opplag. Det forteller om en leserskare som tørster etter å få vite mer om hva som skjer når innvandringen øker. I boken får de servert mange bekymringer, flere observasjoner de kan kjenne seg igjen i, og utfordringer til medier og politikere.
Men bekymringer forblir bare bekymringer, som etter hvert utvikler seg til frykt, hvis ingen søker å svare på dem. Det har Hege Storhaug nå gjort. Svarene viser først og fremst at vi må være oppmerksom på hvordan vi kan møte bekymringer uten å tape våre verdier av syne.
Også islam skal utfordres
Flere mener at norske medier og politikere dekker over utfordringer med islam, og her finner vi noe av grunnen til at Storhaug har så sterkt gjennomslag.
Så mener jeg at de samme leser og hører det som produseres ganske selektivt, men det får vi i mediene leve med. Vi har god tradisjon for å problematisere sider ved religion som hemmer personlig frihet, og for å utfordre fundamentalisme. Det må vi selvsagt fortsette med.
Men vi må gjøre det sammen med muslimer som ønsker å modernisere egen religion. Integrering er og blir den store utfordringen i uoverskuelig fremtid, og den kan ikke lykkes med konfrontasjon av hele grupper av mennesker.
Debatten om Hege Storhaugs løsninger er godt i gang:
