Kommentar

Er Norge fortsatt et annerledesland?

Norge sett fra London gjennom koronaåret 2020.

Jeg har sett et land hvis sterke grunnvoller har vist sin nytte i en storm. Men også hvordan Norge ikke er så annerledes likevel, skriver Martin Sandbu. Foto: Ørn Borgen

  • Martin Sandbu
    Martin Sandbu
    Spaltist

Det er når verden går oss imot at trangen til tilhørighet er sterkest. Dette året har det vært tungt for dem som ikke kunne komme seg hjem til jul. Og det ikke å komme «hjem» kan bety så mange ting. Noen sitter fast i andre land. Andre må unngå sine kjære for å beskytte dem eller seg selv, selv om de bor nærme. Noen har i løpet av året mistet noen de følte seg hjemme med. Home is where the heart is.

Man kan også reise «hjem» i sinnet. Da pandemien først brøt ut, var vi mange som la gamle feider bak oss, eller knyttet nye bånd med dem som hadde stått oss nær tidligere i livet. Tilhørighet er en lunefull ting. Du kan ha vært borte lenge, men når katastrofen inntreffer, vet du med ett hvem du bryr deg om og hvor du helst skulle vært. For dem som har flyttet seg over lange avstander i livet, kan dette være ekstra sårt. Enhver innvandrer er også en utvandrer, den som søker til et nytt sted, hører samtidig fortsatt til på det gamle.

Les hele saken med abonnement