Kommentar

Sommerdebatter på avveie | Helene Skjeggestad

  • Helene Skjeggestad
    Korrespondent i Russland

Hemsedal-saken skapte et enormt engasjement. Nå er tiden for å omsette engasjementet i reelle systemendringer og legge personangrepene til side. Bøe, Torstein / NTB scanpix

Dessverre taper systemkritikken for enkeltsaker og saftige personangrep i flere saker.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Her er tre debatter fra i sommer jeg gjerne skulle sett hadde utviklet seg annerledes:

1. Hemsedal-saken

Etter å ha sett artikler om voldtekt komme og gå over flere år, var det en lettelse å se Hemsedal-saken slå så hardt som den gjorde i sommer. Eksperter, journalister og andre som aldri før har vært interessert i rettssystemet, satte seg ned og leste en voldtektsdom. Flere sto frem med sin historie, tusenvis demonstrerte. Det kom klare krav til hvordan systemet burde forbedres.

  • Politisk redaktør Trine Eilertsen: Voldtektsofre møter ikke likemenn i retten

De siste ukene har debatten tatt en annen retning. Nå handler den om hvem som uttalte seg mest idiotisk om ansvar. Om hva som er lov til å si og ikke. Ikke i seg selv uviktige tema, holdninger er også en del av kampen.

Men det er bare så lettvint å snakke om hvor dust Brynjar Meling uttalte seg på Dagsnytt 18 sammenlignet med å nok en gang messe om behovet for reell systemendring.

2. Integreringsdebatten

Det har også vært interessant å følge fremleggelsen av rapporten fra det Agenda-initierte integreringsutvalget. To små avsnitt handlet om barnehijab og niqab i en rapport på 52 sider, men det skulle en ikke tro basert på mediedekningen. Kanskje var det naivt av utvalget å tro at kompetansereform og midlertidig arbeidstillatelse skulle få mer oppmerksomhet enn disse polariserende klesplaggene.

Likevel, for Norge som samfunn er adgang til arbeidsmarkedet kanskje det viktigste temaet for fremtiden.

3. Dopingdebatten i idretten

For å ta meg selv som eksempel. Jeg tror bestemt på at hvis idretten skal ha en fremtid, må det strengere tiltak til mot dopingdømte utøvere. For eksempel bør ikke dopingdømte tas ut til mesterskap. For kort tid tilbake skrev jeg det i en kommentar, men jeg toppet det med et eksempel. Norske Erik Tysse som til tross for å være dopingdømt, deltok i OL i Rio.

All debatt i ettertid dreide seg bare om Tysse-saken. Hvorvidt han var uskyldig eller ikke. Så kan man selvfølgelig si at kommentaren ikke var godt nok skrevet for å få frem mitt egentlige poeng, og kanskje skulle jeg ikke ha tatt med Tysse i hele tatt.

Jeg mener det er et godt eksempel på en tendens som bekymrer meg: I jakten på engasjement, taper ofte systemkritikken.

Medienes rolle

For å ta det siste først. Mediene, som jeg er en del av, må bære en del av ansvaret for at debatter sporer av. Du har ikke gått mange minuttene på journalisthøyskolen før du lærer at en sak blir bedre hvis du har en person til å eksemplifisere problemstillingen.

At systemkritiske saker må gi tapt for saftige enkeltutspill og overdrevent personfokus, er en langtlevende debatt i Medie-Norge. Det skader imidlertid ikke å besøke den igjen, særlig fordi mediene står midt i en svært skiftende tid.

Annonsekronene fra de trykte mediene er i fritt fall. Digitaliseringen, som var et aktuelt tema lenge før jeg begynte på journalisthøyskolen, ryster nå det norske medielandskapet for alvor. Kravet til engasjement og leserrespons er høyere enn noen gang.

Å være på lag med leseren er aldri negativt, men de redigerte mediene har også et ansvar for å bære frem og videre de viktige debattene som til slutt leder til reell systemendring.

Engasjementet

Jeg er av dem som mener at sosiale medier er et gode. Stort sett tilføyer og videreutvikler de sosiale mediene det norske debattklimaet. Det er også et speilbilde på hvor engasjementet ligger hos en andel av leserne.

Så er det opp til de redigerte mediene og spille på lag med det engasjementet, samtidig som systemkritikken løftes videre. Det blir en av de viktigste oppgavene å ivareta når mediene går inn i «den nye tiden».

Kjedelig, men viktig

For målet til journalistikken fremover må selvfølgelig også være å peke på endringer som gjør Norge til et bedre samfunn å leve i. Til tross for at samfunnsendringer tar lang tid og er usexy. Til tross for at vi mennesker foretrekker det nære fremfor det fjerne og at engasjementet er flyktig.

Ta for eksempel likestillingskampen. Gjennom kontinuerlig press for likelønn over flere tiår, sentrale reformer som barnehagereformen og uredde kvinner som har banet seg til toppen i norsk samfunnsliv, har Norge i dag et verdens mest likestilte samfunn. Mye gjenstår, men det er mye å glede seg over.

Det skjedde ikke over natten.

Uten omveier

For å ta dette tilbake til sommerens store debatt. Hemsedal-saken må inn i rett spor igjen.

Det er nå vi som vil ha respekt for overgrepsutsatte, må mase på justispolitikerne for å kreve et bedre mangfold av lekdommere. Det er nå vi må avkreve svar fra politiet på hvorfor det fremdeles er slik at så mange voldtektsanmeldelser henlegges.

Og la oss gjøre det uten å bli så ufine underveis. Da blir kanskje veien til målet uten de store omveiene og dermed litt kortere.

helene@aftenposten.no

Snapchat: Skjeggesnap

Instagram: Skjeggegram

Interessert i flere artikler fra samme kommentator? Her er et utvalg:

  1. Les også

    Til deg som undrer og ikke har alle svar. Vi må kreve plass i innvandringsdebatten. | Helene Skjeggestad

  2. Les også

    Det Russland vi elsker å hate | Helene Skjeggestad

  3. Les også

    Fire ubehagelige spørsmål om innvandring og integrering | Helene Skjeggestad

Les mer om

  1. Hemsedal
  2. Journalistikk
  3. Sosiale medier
  4. Medier

Relevante artikler

  1. SPORT

    I dag deltar en dopingdømt nordmann i OL. Det er ikke greit.

  2. DEBATT

    Jeg studerer et døende yrke | Vilde Gotschalksen

  3. SPORT

    Nå er det slutt for mannen som deler Idretts-Norge i to

  4. KRONIKK

    Bistand bør ikke være et fristed der politikere kan bruke store penger på det som passer dem | Per Ø. Grimstad og Tom Vraalsen

  5. KOMMENTAR

    Det nye emojikratiet | Knut Olav Åmås

  6. KRONIKK

    Islamdebatten er importert fra Sverige og Danmark